Fuglen Føniks

Fil:Phoenix detail from Aberdeen Bestiary.jpg

Føniks, også kalt fuglen Føniks, er en fabelfugl. Navnet føniks kommer av gresk phoinix, som betød purpur, og som også gav navn til Fønikia, siden innbyggerne der handlet nettopp med denne etterspurte rødfargen. Fønikia er dannet av det greske føniki – Φοινίκη (= det røde folk) etter ordet foinos som betyr rød, ettersom de kostbare fargestoffene purpur og karmosinrød ble produsert der.

Haplogruppen til fønikerne, mest sannsynlig et semittisk folk, har blitt anslått som haplogruppe J2. Fønikerne var kanaanitter — og stamfedre til dagens libanesere. Den mannlige befolkningen i Tunisia og Malta ble også omfattet av denne forskningen, og viste seg å dele en stor andel genetiske likheter med de libanesiske fønikere. For Maltas vedkommende delte rundt en tredjedel av befolkningen DNA med antikkens fønikere.

Andre grupper som er forbundet med samme haplogruppe er hurri-urartierne, som ikke minst utgjør dagens armenere og kurdere, hvis navn  betyr det samme og som stammer fra hurriere (kur – hur og ar – ur). Hurri-urartierne dannet utgangspunktet for alle de store sivilisasjonene i Eurasia, slik som på Balkan, Egypt, Mesopotamia, Iran, India, Kaukasus mm.

Hurri-urartiernme holdt til i hele området og ga også opphav til etruskerne, som var de som ga grunnlaget for Romerriket. Men mens en del av dette folket kom til å snakke semittisk, var det en annen del av dem som begynte å snakke indoeuropeisk. På mange måter kan man si at både semittisk og indoeuropeisk stammer fra denne folkegruppen i kontakt med afrikanere i sør og det som kom til å utvikle seg til å bli indoeuropeere i nord.

Fønikerne har fått æren for å spredt det fønikiske alfabet rundt hele Middelhavet. Det var en variant av det semittiske alfabet fra området rundt Kanaan utviklet århundrer tidligere i området Sinai eller i det sentrale Egypt. Fønikiske handelsmenn spredte dette skriftsystemet langs handelsrutene i Egeerhavet, til kysten av Anatolia (Lilleasia), den minoriske sivilisasjon på Kreta, det mykenske Hellas, og over hele Middelhavet.

Første gang fugl føniks beskrives er i et dikt av grekeren Hesiodos, en tidlig gresk poet, rhapsod og bonde fra Boiotia, på 600-tallet f.vt. Han mente, fra et skriftfragment, at Adonis, en årlig plantegud for liv-død-gjenfødelse hvis natur er knyttet til kalenderen, var sønnen til Føniks og Aphesiboea. Dette er bare bevart som et sitat hos Plutarch (død år 120) Senere omtales føniks av blant andre Herodot, Manilius og Tacitus.

Adonis, berømt for sin skjønnhet, ble elsket av Afrodite og spesielt dyrket av kvinner. Han er nært forbundet med den sumeriske Tammuz, den egyptiske Osiris, den semittiske Baal Hadad, den etruskiske Atunis og den frygiske attis, hvor av alle er død og oppstandelsesguder som representerer gjenfødsel og vegetasjon.

Navnet, det nordvestsemittiske A-D-N, er på semittisk en variasjon av ordet herre, som også ble brukt, som Adonai, til å referere til Yahweh i Det gamle testamentet. På egyptisk finner man navnet Aton og i andre kulturer i Sørvest Asia og andre steder finner man ordet Ata, som betyr far, slik som i Ata Turk. Den sumeriske solguden het Utu.

Da hebreerne for første gang kom til Canaan ble de angrepet av kongen av jebusitene, Adonizedek, hvis navn betyr herre av Zedek (= Jerusalem). Hans etruskiske motpart var Atunis. En del forskere er også av den mening at han kom inn i germansk og norrøn mytologi og hvor hans motpart der ble Balder.

Kvinner i Athen kunne plante adonishager ved hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fenbikel, salat, hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget for den altfor tidlig død til planteguden. Dette kan være utgangspunktet for Edens hage.

Så snart som Adonis ble født var barnet så vakkert at Afrodite plasserte ham i en lukket kiste som hun overleverte til underverdens gudinne Persefone for sikkerhet. Persefone ble også betatt av hans overjordiske skjønnhet og nektet å gi ham tilbake. Striden mellom gudinnene ble avgjort og bilagt, enten av Zeus eller musen Kalliope, ved at Adonis tilbrakte fire måneder hos Afrodite – som forførte ham ved hjelp av sin venninne Helene, og fire måneder med Persefone, og fire måneder i året med hvem som han selv valgte. Adonis valgte alltid Afrodite ettersom Persefone var den kalde, ufølsomme gudinnen i Underverdenen.

Proserpina var romernes ekvivalent til Persepone og dannet historien om grunnlaget for våren. Opprinnelsen til hennes navn kommer fra det latinske proserpere eller å ankomme som hentyder til det voksende livet om våren. Proserpina var innordnet i kulten til Libera, en gammel fruktbarhetsgudinne, konen til Liber, og blir ansett som en liv-død-gjenfødsel guddom. Hun var datter av korngudinnen Ceres og himmel- og tordenguden Jupiter.

Adonia var en feiring til ære for Afrodite og Adonis hos blant annet egypterne og grekerne. Den varte i to dager og ble feiret av kvinner. Den første dagen brakte de statuer av Adonis ut på gaten og går gjennom alle ritene vanlig under begravelse, hvor de slo seg selv og kom med klagerop til minne om Venus sorg i etterkant av hennes elskedes død. Den andre dagen ble brukt til lystighet og fest ettersom Adonis kunne vende tilbake til livet igjen og være halvparten av året sammen med Afrodite. Disse to ritualene utgjorde to ulike fester som ble holdt på ulike tidspunkt i året, hvor av den ene 6 måneder etter den andre. Adonis var sammen med Persepone den ene halvdelen og den andre halvdelen med Venus.

Walter Burkert, den mest profilerte forsker på gresk religion og kulter, har etterspurt om ikke Adonis helt fra begynnelsen komme til Hellas sammen med Afrodite. Det fantes tallrike gudinner som tilsvarte den greske gudinnen Afrodite: Hennahenna (hurrisk), Inanna (sumerisk), Ishtar (babylonsk), Astarte (semittisk), Turan (etruskisk), Nepthys (egyptisk) og Venus (romersk). Hun har paralleller i de indoeuropeiske morgengudinnene som Ushas eller Aurora.

Gamletestamentet inkluderer den eneste overlevende tekst kjent for å bruke termen Jebusitt for å beskrive de pre-israelittiske borgerne i Jerusalem. I følge Genesis 10 blir de identifisert som en kanaanittisk stamme som blir listet i tredjeplass blant de kanaanittiske gruppene, mellom hettittene og amorittene. Man antok tidligere at de var identiske med hettittene, men i økende grad antar man nå at det dreier seg om en amorittisk stamme identifisert med Yabusi’um. Men det er fult ut mulig at mer enn en klan eller stamme bar et lignende navn og at jebusittene og yabusi’um refererer til to ulike størrelser.

I Amarna brevene blir det for eksempel nevnt at den samtidige kongen av Jerusalem het Abdi Heba, som er et teoforisk navn som kommer fra den hurriske gudinnen Hebat, noe som gjør det sannsynlig at jebusittene enten var hurriere, var tungt påvirket av dem eller var dominert av en hurrisk maryannu klasse. Jebusitt kan være navnet på Jesus og navnet Mari kan komme fra denne krigerklassen.

Ifølge alle tekster skal det kun eksistere et eksempar av fugl føniks, men alderen varierer fra forfatter til forfatter. Alt fra 500 år til 1461 år. Det er likevel en viss enighet om at fugl føniks hvert 500 år flyver fra Arabia eller India til fønikiens (libanons) trær. Her lager den bål av kvister, brenner seg selv opp og gjennoppstår forynget av asken.

Ifølge denne legenden lever Føniks imellom 500 og 1 000 år. Mot slutten av livsløpet flyr den til den hellige byen Hellopolis hvor den bygger et reir av myrra i tempelet til solguden Ra.  Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen. Dette blir i dag også brukt i overført betydning når man snakker om fugl Føniks.

Et annet sagn sier at fugl føniks bare spiser dugg, så flyr den til fjerne land for å samle velluktende urter som den legger på alteret i Heliopolis. Den setter så fyr på disse og brenner seg selv til aske. Men etter tre dager reiser den seg fra asken til et nytt liv.

Utseendemessig er fugl føniks en slags blanding av ørn og hegre med brusende gyllen fjærdrakt, eller firefaget fjærdrakt. Opprinnelsen kan være de gamle egypternes hellige bennufugl, en hegreart som var den første skapningen som slo seg ned på den åskammen som hadde oppstått av urslammet. Navnet føniks henger sammen med det greske ordet for rød, som også finnes i Fønikia. (Gresk: phoinix- dette navnet er avledet fra ildens farge rød, noe som henger sammen med sagnet om at den steg opp av den rensende flammen.) Hovedstedet for dyrkingen av fugl føniks var (Heliopolis) i Egypt. Det heter seg at fugl føniks kom til Egypt i år 34 e.vt. Og etter egyptisk tankegang skulle enhver som døde forvandle seg til en føniks.

Fugl Føniks er et fabeldyr fra egyptisk mytologi, hvor den er et symbol på gjenfødelsen. Legendene om fugl Føniks finnes også i gresk og romersk mytologi og i kristen ikonografi. I tidlig kristen gravskulptur er fugl Føniks et symbol på oppstandelse og håp om seier over døden. I senere tolkninger er den også blitt symbol på gjenoppstandelse, udødelighet og liv etter døden.

Tidlige kristne forfattere tolket føniks-myten som et symbol på Jesu død og oppstandelse. I det gamle Roma ble fønix til et symbol for imperiets stadig fornyede livskraft, og er i denne betydningen avbildet på bilder og mynter fra keisertiden. Mens i den alkymistiske symbolikken står fønix for ”materia prima” som utslettes og forvandles på veien mot de vises stein…

3 views0 comments