Folkemord er en forbrytelse mot menneskeheten

Mens Tyskland har forsonet seg med jødene har ikke tyrkerne gjort det samme når det kommer til armenerne. Det er faktisk ulovlig å påstå at det i det hele foregikk et folkemord på den armenske befolkningen.

Tyrkia anerkjenner ikke hendelsen som folkemord, og tyrkiske borgere som offentlig hevder det motsatte kan risikere å bli straffeforfulgt med hjemmel i artikkel 301 i tyrkisk lov. Det å erkjenne folkemordet i Tyrkia er ulovlig under Artikkel 301 (samme år som Armenia ble kristent), og mange mennesker har blitt dømt og fengslet for å ha gjort det.

Da den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i 2005 uttalte at én million armenere ble drept under det ottomanske styret, ble han likeledes stilt for retten, anklaget for å ha “fornærmet Tyrkia”. Pamuk ble imidlertid løslatt etter internasjonalt press. Den tyrkiske historikeren Taner Akçam ble i 2007 etterforsket for å ha overtrådt samme paragraf, men uten at det ble reist tiltale.

Ut ifra funn i dokumenter, kilder og annet bevismateriale er det armenske folkemordet et udiskutabelt faktum. Stadig flere sammenligner det å benekte det armenske folkemord med Holocaustfornektelse, inkludert Gregory Stanton, visepresident i International Association of Genocide Scholars og president for Genocide Watch. Det ser faktisk ut til at en del av dem som nekter å ta innover seg at folkemordet på armenerne fant sted, er i likhet med dem som nekter å anerkjenne Tysklands folkemord på europeiske jøder, motivert av uvitenhet og fordommer.

I boken «Perspectives of Criminology» konkluderer forskerne og forfatterne E. McLaughlin, J. Muncie og G. Hughes med følgende: «Hvis den tyrkiske regjeringen kan nekte at det armenske folkemordet fant sted, hvis revisjonistiske historikere og nynazister benekter at Holocaust fant sted, hvis mektige stater over hele verden i dag kan nekte systematiske krenkelser av menneskerettighetene de har begått eller er i ferd med å begå – da vet vi at vi er i dårlig form».

Professor Colin Tatz (Macquarie University) er ikke nådig etter sine dyptgående studier om de tyrkiske makthaveres alle påfunn når det gjelder å tåkelegge de historiske og juridiske fakta hva gjelder folkemordet og de faktiske erstatninger de overlevende armenerne kan kreve og kan få juridisk medhold i å oppnå. Tyrkiske lærebøker beskriver armenerne som forrædere, kaller det armenske folkemordet en løgn, og sier at de ottomanske tyrkerne tok “nødvendige tiltak” for å motvirke armensk separatisme.

Det viser seg gang på gang at tyrkiske myndigheter og deres representanter tyr til svært uredelige handlinger og fullstendig uetisk oppførsel når det gjelder å omskrive historien slik at den passer med narrativet om den nye tyrkiske republikken og heltene i triumviratet.

Talaat, Enver og Djemal Pasha anses som arkitektene bak folkemordene på både armenere, grekere, kaldeere og assyrere av forskningsmiljøene, men av den jevne tyrker anses de som nasjonalhelter som banet veien for den stolte tyrkiske republikk. Det ble aldri tatt noe oppgjør med disse tre.

Resultatet er at mennesker som begikk forbrytelser mot menneskeheten på linje med Adolf Hitler og Josef Mengele i dagens Tyrkia får skoler, parker, sykehus og barnehager oppkalt etter seg. Statuer av disse finner man også plassert på strategiske steder. Tyrkiske skolebarn lærer ikke noe om folkemordet på armenerne, men derimot lærer de at det var armenerne som bedrev drap på tyrkerne.

Folkemordet på armenerne er blitt avvist av regjering etter regjering i Tyrkia, med unntak av en kortvarig interimregjering som satt med makten mot slutten av første verdenskrig til Kemal Atatürk overtok på 1920-tallet. Ser man på hvilke midler Tyrkia tyr til når det gjelder å benekte folkemordet blir man nesten imponert over kreativiteten. Det er virkelig et stort problem at Tyrkia får lov til å herje som de vil med et så viktig spørsmål som et folkemord der en nasjon nærmest ble utryddet.

I mange år har Tyrkias hovedlinje vært å hevde at massakrene var gjensidige fordi det var en borgerkrig, og at begrepet folkemord ikke kan brukes – ettersom det ikke ble tatt i bruk før i 1948. Dette til tross for at det er verdens nest mest studerte folkemord. Raphael Lemkin utformet folkemordkonvensjonen på bakgrunn av folkemordet på armenerne og holocaust. I 1949 var han den første som brukte betegnelsen «Armenian genocide».

«Hvem er det i dag som husker utryddelsen av armenerne?» er et sitat tillagt Adolf Hitler, fra tiden da nazistene forberedte den totale tilintetgjørelsen av de europeiske jødene. I dokumentaren Intent to Destroy blir den bitre sannheten om det moderne Tyrkias kontinuerlige fornektelse av folkemordet vist frem, og det er den Oscar-nominerte dokumentarfilmskaperen Joe Berlinger som sørger for dette.

Intent to Destroy viser den tyrkiske stats tidlige forsøk på å viske ut ethvert spor etter det armenske folkemordet. En fornektelseshistorie som begynte på 1920-tallet, da Tyrkia benyttet sin geostrategiske posisjon i Midtøsten til å få amerikansk aksept for sin versjon av historien.

Under sin første valgkampanje bruker den idealistiske presidentkandidaten Barack Obama begrepet folkemord. Senere kom han til å klappe sin allierte Erdogan på skulderen. Tyrkia er en alliert i NATO. Dette setter tydeligvis begrensninger for anerkjennelsen av folkemordet i enkelte av medlemslandene. Israel, av frykt for å miste verdifulle allierte og markedsadgang til Tyrkia og Aserbajdsjan, stiller seg nøytrale til hvorvidt dette var et folkemord eller ikke. Aserbajdsjan og Pakistan anerkjenner ikke Armenia som en selvstendig stat.

Tyrkiske myndigheter hevder den dag i dag at de fleste armenere som mistet livet i årene 1915-1916 bukket under for sult og sykdom ved deportasjoner og at de høye dødsfallene på denne tiden skyldtes borgerkrig, sykdomsbølger, angrep fra landveisrøvere og hungersnød. Men det er et faktum at deportasjonene skjedde gjennom den brennhete ørkenen midt på sommeren, og at utfallet var gitt: Under de lange marsjene sørover gjennom ørkenen døde hundretusener fordi de ble nektet vann og mat, eller angrepet av røverbander. Mange ble også druknet i flodene Eufrat og Tigris.

Tyrkiske spesialstyrker samlet armenske kvinner og barn, skjøv dem inn i låver, dynket veggene med parafin og tente på. Mennene ble henrettet med bajonetter. Ofrene for massakrene ble utsatt for omfattende tortur og seksualisert vold. Den amerikanske ambassadøren Henry Morgenthau rapporterte hjem: «Fingernegler ble trukket ut, lemmer revet fra hverandre, tenner slått ut, neser knust og koner og døtre ble voldtatt åpent foran sine mishandlede menn.» I tillegg ble stadig mer armensk eiendom plyndret.

Den tyrkiske staten bestrider folkemordet for å beskytte sin nasjonal identitet og den ideologien som det moderne Tyrkia bygger på. En av salene på Istanbul militærmuseum er viet tyrkiske muslimer som lider i hendene på armenske militante. Tyrkiske myndigheter erkjenner at overgrep skjedde, men hevder dette skjedde på grunn av krigshandlinger og benekter at det var noen form for plan om utslette den armenske befolkningen. Internasjonalt, men også blant stadig flere tyrkere, ansees folkemordet på armenerne et ubestridt faktum.

Tyrkiske myndigheter reagerer voldsomt mot ethvert land som anerkjenner drapene på armenerne som folkemord. Men til tross for at det har blitt kalt «det glemte folkemordet» så er det ikke glemt. Vissheten om det er blant annet holdt i live av romaner som «40 dager på Musa Dagh» og filmer som «The Promise» med stjerner som Christian Bale og Oscar Isaac i rollene.

Dette til tross for at Tyrkia i 1933 presset MGM til ikke å lage film av Franz Werfels roman «40 dager på Musa Dagh» og startet en større kampanje for å få stanset visningen av filmen «The Promise», et dramatisk epos til 100 millioner dollar regissert av Oscar-vinneren Terry George, ambisiøst omtalt som den armenske Schindlers liste.

I 1935 var Hollywood-studioet MGM i gang med forproduksjon av The Forty Days of Musa Dagh, bygd på en populær roman med samme navn, skulle ha selveste Clark Gable i hovedrollen. Filmen inneholdt blant annet en scene der en gruppe armenere holdt stand mot tyrkiske angripere på en fjellfestning, helt til de ble reddet av et fransk krigsskip. Men Erteguns vedvarende diplomatiske press, kombinert med trusselen om tyrkisk boikott av alle amerikanske filmer, fikk til slutt MGM til å avlyse hele produksjonen.

Selv om Terry George prøvde å holde en lav profil på produksjonen under opptakene av «The Promise», gjorde tyrkiske myndigheter alt de kunne for å gjøre sitt truende nærvær kjent. Én av dem som fikk merke dette, var den spanske skuespilleren Daniel Giménez Cacho. Da han ved en tilfeldighet gjorde kjent at han skulle spille en armensk prest i The Promise, innkalte den tyrkiske ambassadøren i Spania ham til et møte for å overrekke ham en hendig samling fornektelsespropaganda.

«The Promise» hadde premiere ved Toronto International Film Festival i 2016 – og allerede før dette hadde, ikke overraskende, Tyrkias sofistikerte fornektelsesapparat begynt å sette seg i sving . Etter bare noen få visninger med beskjedne 900 seter, var det avgitt 50 000 stemmer på Imdb.com som ga «The Promise» én stjerne. Det var nokså åpenbart at negative stemmer kom fra folk som ikke kunne ha sett filmen. Fornektelsen av det armenske folkemordet har med andre ord nådd sosiale medier.

Det nåværende autoritære tyrkiske regimet, under president Recep Erdogan, bruker rutinemessig millioner på PR som fornekter at det armenske folkemordet noensinne fant sted. Under 100 års markeringen for folkemordet sa den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan at man vil møte alle armenske minnesmarkeringer for folkekemordet med tilsvarende motarrangementer. Man kan tenke seg hvordan stemningen hadde vært om Tyskland skulle ha erklært det samme vedrørende krystallnatten eller minnesmarkeringer vedrørende Holocaust.

En omstridt folkeavstemning har gitt Recep Erdogan økt makt, hvilket kan gjøre det mulig for ham å bli sittende ved makten helt til 2029. Mange tyrkiske immigranter i Frankrike ble fotografert da de avga sine stemmer kledt i ottomanske kostymer fra 1500-tallet, en imperialistisk æra som Erdogan ofte minner om. En enormt populær tv-serie som idealiserer grunnleggelsen av imperiet, Gjenoppstandelse: Ertugrul, ruller over skjermer ikke bare i Tyrkia, men i det meste av det tidligere ottomanske territoriet – fra Bulgaria til Bosnia.

Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia, hvor av alle tre landene er aggressive og viser sterke anti-armenske holdninger, okkuperer armensk land og ødelegger samtlige armenske monumenter, bygninger, kirker osv. En liste av land og bygninger i Diyarbakirs Sur distrikt har blitt ekspropriert av den tyrkiske regjeringen som en del av en ordre om å ekspropriere over 6,000 eiendommer.

Armen Haghnazarian fra Research of Armenian Architecture (RAA) – dokumentert gjenlevningene av armenske kirker og arbeidet for å stanse ødeleggelsen av dem i Azerbaijan, Tyrkia og Georgia – kaller det et kulturelt folkemord. Fredsprisvinner og Holocaust-overlevende Elie Wiesel kalte ofte Tyrkias forsøk på å viske ut den armenske utryddelsen for «et dobbelt drap»; det åttende og endelige stadiet av folkemord.

100 år etter lever de ideene som ledet til folkemordet fortsatt. Ikke minst i Tyrkia. Tyrkia okkuperer fortsatt armensk land og ødelegger armenske monumenter, bygninger, kirker osv. Dette blant annet fordi de vet at armenerne utgjør den opprinnelige befolkningen i regionen.

Over hele verden ser vi at enkeltmennesker og grupper sprer intoleranse og frykt. De dyrker voldelige ideologier og hat mot minoriteter. Å drive holdningene deres ut av mørket med kunnskap, er et ansvar som påhviler hver og en av oss. «Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den», heter det.

Tyrkiske myndigheter fortier og fornekter folkemordet, og i frykt for tyrkiske reaksjoner velger Norge en taushetslinje som kan bidra til at et tragisk kapittel i menneskehetens historie glemmes. «Norge nekter å erkjenne dette som et folkemord, fordi «folkemord ikke var oppfunnet den gang». Det er en logikk som Erasmus Montanus kunne ha brukt,» skriver Jahn Otto Jansen.

Folkemordekspert og jurist Hanne Sophie Greve mener Norge fornekter et historisk faktum. “All dokumentasjon som finnes viser at det møter kravene til å kalles folkemord”, slår hun fast. Ifølge henne finnes det ikke tvil om at det som skjedde var en planlagt strategi fra Ungtyrkerne i Det osmanske riket, og at det finnes dokumentasjon på det. Blant annet et offisielt telegram som Fridtjof Nansen gjengir i sin bok ”Gjennom Armenia”:

”Til politikontoret i Aleppo. Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteens ordre har besluttet fullkomment å utrydde alle de armenere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling kan ikke regnes for å være regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor beklagelig enn ødeleggelsens midler kan synes, så skal det, uten å lytte til følelser eller samvittighet, gjøres ende på deres tilværelse.”

“I den vanskeligste perioden i mitt lands historie, viste den store humanisten en uvurderlig støtte til armenerne som flyktet fra folkemordet. De som fikk utdelt Nansen-pass, slo seg ned i ulike land over hele verden – så langt unna som Sør-Amerika”, sa Armenias tidligere president Serzh Sargsyan på talerstolen den 23. september 2011.

0 views0 comments