top of page

Fatt mot – vi har vind i seilene!

I meg er født godt og ondt, hvis man kan si det så enkelt. Jeg er spedalsk. Jeg jobber for det gode, men ødelegger for meg selv. Nok av de hendelsene jeg har vært igjennom har fått meg til å tenke at mitt liv har et formål som overgår den fysisk-konkrete virkelighet. Jeg har snublet og falt, klart meg og reist meg. Hatt uflaks og flaks om hverandre.

Jeg har vært alene, men ødelagt for de mulige forholdene jeg kunne ha vært i. Selvdestruktivt ville noen nok kalle det, men jeg vil påstå at det er noe mer enn det. Jeg er ikke bare manisk, men også spirituell. Og jeg er spirituell ikke ved at jeg leser om science fiction, New Age og konspirasjonsteorier, men ved at jeg kjenner de spirituelle størrelsene her i verden og ser hvordan kampen er mellom godt og vondt, hvis man, som sagt, kan si det så enkelt.

Jeg har skrevet om samfunn og politikk, om hvordan samfunnet har blitt som det har blitt og om hvordan tingene er. Jeg har skrevet om hvordan pengene kom til å spille en så stor rolle og om hvordan samfunnet ble så korrupt og selvdestruktivt som det er. Men jeg har mistet disse tusener av sider, disse bøkene mine. Men min tid har ennå ikke kommet.

For mens noen krefter vil at jeg skal ut med det jeg vet, og gir meg massiv informasjon, så er det tydeligvis andre krefter som vil at jeg ikke skal komme ut med det.

En indre kamp, som også utspiller seg i det ytre. Og ikke har det blitt mindre med tiden, men jeg har blitt stadig mer bevisst på det – og det gjør meg vondt, virkelig vondt. For det er ikke godt å vit om hva som skjer og hva som vil komme til å skje, men være handlingsløs og handlingslammet. Det å skrive så blodet spruter, om ting som er av største betydning, for så å miste alt sammen. Man vet, man har formulert, men det blir med det.

At jeg ikke er sprøytenarkoman er et under. Det samme kan det sies om at jeg faktisk er i live. Så nær døden som jeg har vært, slik som i Palestina den 24. desember 2004, hvor jeg under en demonstrasjon får store stein over meg, men hvor jeg klarer å gå bort fra vanskelighetene før jeg besvimer, blir tatt opp på båre, kjørt til Ramallah sentralsykehus og blir behandlet av presidentkandidat Bourgouthi før jeg feirer juleaften med Arafat og co i kampen deres.

Og ikke har det blitt bedre med tiden. Jeg var levende skjold i Irak i 2004. Jeg reiste deretter til Palestina. Jeg skrev om Irak krigen – en trilogi jeg aldri fikk publisert – men jeg kjenner til hva som fant sted, for å si det slik. deretter kom det til trusler mot Syria og Irak.

Og ettersom jeg ikke ønsket noen av disse menneskene en slik skjebne som det irakerne hadde vært igjennom så var jeg parat til å gi mitt liv. Hvordan jeg fikk den tanken og hvem det var jeg skulle gi mitt liv til var uvisst, ettersom jeg ble oppdratt ateistisk og det ikke kan sies at jeg akkurat (i alle fall på den tiden) så for meg en gud jeg kunne gi mitt liv til.

Det ble altså med det. Jeg ville gjøre hva som helst for at disse menneskene skulle slippe å møte den samme skjebnen som den irakerne hadde møtt.

Uansett så ga jeg mitt eget liv og fikk en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Det var en gjenfødsel. Det var mitt spirituelle livs begynnelse.

Ikke det at jeg ikke hadde vært spirituell før, for jeg hadde som sagt opplevd en hel del allerede på det tidspunktet, men det kom kvalitativt til å endre seg. For det var som en energi og kraft fylte meg, ga meg informasjon om verdenstilstanden og om de kreftene som arbeider her.

Og senere var det som om jeg kjente på meg de kampene som kom. de sosiale bevegelsene, folkets kamp for global frigjøring mot korrupte politikere og søkkrike selskapsledere – en sann barbarisk verden.

Men samtidig var det som om de gode (folkene og de sosiale bevegelsene) og de onde (den globale elite – oligarkene) gikk samme veien – mot en enorm transformasjon av samfunn og sivilisasjon. For verden er ikke bærekraftig, noe man kan se på en rekke måter. Både lokal og global urettferdig fordeling av ressursene, krigene som raser, den stadig større overvåkningen og vårt nærmest krigslignende forhold med hensyn til naturen. Krisene vi står overfor er mange og enorme.

Vi har med andre ord ikke lenger noe valg. Vi må endre samfunn og sivilisasjon eller vi må død. Og de dypt kriminelle oligarkene, som gjør alt for å beholde sin makt, gjør en transformasjon stadig mer nødvendig, som vil si at de gjør alt i sin makt for at den faktisk skal finne sted.

Og det er ikke slik at det er svart – hvitt. Koloniseringen og imperialismen, som førte til at dagens markedskapitalistiske barbari og tyranni fikk råde, skapte samtidig kontakt mellom folk og at vi i dag har en verdenssivilisasjon hvor vi i fellesskap kan finne svar på de problemene og utfordringene vi står overfor.

Men på veien har vi skapt en verden hvor vi produserer mat nok til 12 milliarder mennesker, men hvor en milliard går sultne, en verden hvor vi produserer mer enn nok til alle, men hvor vekstøkonomien krever stadig mer produksjon, en verden som blir stadig mer utarmet, men hvor vi kaster og brenner store deler av det vi produserer, en verden hvor våre maskiner gjør stadig mer av arbeidet, men hvor vi kun jobber stadig lengre, en verden preget av klimaendringer og sterk forurensing, men hvor vi forbruker naturressursene stadig hurtigere, en verden hvor vi vet at rettferdig fordeling gir felles lykke, men hvor forskjellene blir stadig større, en verden hvor folk i stadig større grad forstår at vi er gjensidig avhengige av hverandre, men hvor vil blir stadig mer atomiserte, en verden hvor vi i stadig høyere grad er bevisst om hvilke problemer vi forårsaker, men hvor vi stadig større grad ignorer vår egen kunnskap.

Kort sagt en verden hvor spriket mellom det vi gjør og det vi burde gjøre blir stadig større og hvor det i økende grad haster at vi gjør noe for å endre det samfunnet og den sivilisasjon som vi har skapt.

Men det var ikke kun kampen mellom det gode og det onde som tvang seg inn i min bevissthet, men også spørsmålet om hvordan det hadde blitt slik, eller rettere sagt hvordan det var at jeg kunne oppleve en så stor spirituell opplevelse, som det jeg faktisk gjorde. Jeg ble trukket inn i fortiden for på den måten å forstå min opplevelse. Jeg trengte rett og slett svar på noen spørsmål jeg ikke kunne besvare. For en av tingene jeg opplevde var min tilknytning til landet Armenia, som tidligere hadde vært spennende, men nå med denne spirituelle opplevelsen plutselig ble mer alvorlig. Jeg følte meg plutselig armensk, og det armenske folks gleder og smerter fylte mine blodårer.

Jeg skrev bøker på bøker om Armenia, og selv om også en god del av dette ble slettet ved en feiltagelse (ikke av meg, men av en som skulle hjelpe meg med computeren – i tillegg til at jeg som vanlig ikke hadde lagret særlig bra), så har jeg også en del av dette igjen.

Jeg skrev først om sumererne, men deretter stadig mer om armenerne, eller om nakh folket – folk som taler nakh-dagestansk, også kjent som Noa, samt om hamittene, semittene og indoeuropeerne, og hvordan de alle stammer fra Ararat, og hvordan Bibelen, som egentlig for en stor består i tidligere, især sumeriske, myter, omhandler så utrolig bra det vi, via C-14 og arkeologi, først vet i dag. En så slående likhet at jeg må anse meg som kristen, hva nå det er for noe.

Jo dypere man går inn i det ser man hvordan hele Jesus skikkelsen står frem som kun en arvtager av noe langt eldre. Han er en Døende gud, også referert til som «død og oppstandelse» eller «gjenoppstandelseguddom», en gud som dør og gjenoppstår eller blir gjenfødt, enten i bokstavelig forstand eller i symbolsk mening. Han er en tordengud, og Maria er hans tilbeder. Maria-nnu betyr ung kriger på indo-arisk.

Jesus deler likheter med guder som Attis og Mitra. Det eneste han mangler er en frygisk lue, som blant annet har blitt brukt som symbol på en rekke våpenskjold, inkludert USA. Fryger lua står for opprør og frihet fra undertrykkelse, og på samme måte som det var viktig å kjempe mot romernes tyranni i gamle dager, så er det viktig å kjempe mot amerikanernes tyranni i dag.

Det at Jesus skikkelsen så lett kan sees i rammen av eldre hedenske guder gjør ham ikke i mine øyne mindre, men større. Dette dreier seg ikke om noe som ble skapt for 2000 år siden, men om mytologier som trolig har blitt skapt i forbindelse med vår sivilisasjons utvikling og oppstart og dermed presenterer den visdom og kunnskap som folk besatt. Og hva er vell vi om ikke en videreutvikling av de samme mytene og den samme sivilisasjonen?

Vi alle nedstammer fra Afrika, rent genetisk, men utviklet oss via steinalderen til nyere steinalder, hvor vår sivilisasjon ble skapt (temmingen av dyrene, utviklingen av jordbruket og oppdagelsen av metallene med mer) med røtter i Sørvest Asia, nærmere bestemt Armenia, også kjent som nasjonen Ararat. Og det gjør de krigene som nå raser i denne regionen alvorlige.

Vestens oligarker (Israel og USA) angriper regionen, plyndrer den kulturelle arven, dreper mennesker og ødelegger kulturene. Millioner av mennesker har blitt flyktninger og eldgamle lokalsamfunn har allerede forsvunnet.

Vi er med andre ord i ferd med å hogge over den greina vi sitter på. Ikke kun når det kommer til kloden, dyrene og miljøet, men også når det kommer til vår egen historie, vår egen sivilisasjon. Ikke kun plyndres og ødelegges menneskeheten, og ikke minst menneskene i disse landene, for uvurderlige verdier, men disse gjenstandene med mer er verdt hundrevis av milliarder av kroner. En kulturell skatt som disse landene har, men som nå er i ferd med å bli borte, hvis de ikke allerede har det.

Vår neste generasjon vil dermed ikke kun leve i en langt mer ustabil verden, med færre dyr og naturressurser, ødelagte økosystemer og klimaendringer, men også i en langt fattigere kulturell verden.

I en tidlig myte om Noa og den store floden het det seg at denne ble satt i stand fordi menneskene kriget mot hverandre og ødela naturgrunnlaget sitt, noe som gjorde en av gudene, Enlil, forbanna. Men Enki, som hadde skapt sivilisasjonen, hjalp menneskeheten gjennom å fortelle Noa om hva som skulle skje, slik at han fikk bygget seg en båt.

Enki hadde lovet Enlil ikke å hjelpe menneskene, så han fortalte det til en siv-vegg, som deretter fortalte det til Noa. Uansett ble Enlil forbanna på Enki, og de ble enige om at hvis mennesket skulle utryddes en gang for alle hvis de på nytt ville ha en uanstendig oppførsel.

Det er der vi er nå. Vi, Jordas folk, må derfor stå sammen om å stanse krig, plyndring og ødeleggelse, men heller jobbe for transformasjonen, en transformasjon som er ved å finne sted uansett. For har demningen fått en liten glippe, vil snart vannet finne veien og demningen vil falle.

Kanskje eksisterer det ikke noen spirituell dimensjon. Jeg har bare forstått enormt mye fordi jeg setter meg inn i tingene, og fordi jeg faktisk bryr meg, men har forsømt å lagre skikkelig, samt veldig uheldig, slik at jeg trenger å lage med en unnskyldning for i det hele tatt å holde ut tapet av det jeg har skrevet, samt det jeg opplever av ødeleggelse av alt jeg holder kjært, livet her på planeten Jorden.

Men demningen, som hindrer oss fra å leve anstendige liv, har fått seg en glippe, en glippe som blir større dag for dag. Keiseren er uten klær, og det er det stadig flere av oss som ser. Så fatt mot – vi har vind i seilene!

0 views0 comments
bottom of page