top of page

Et uavhengig Skottland?



Fil:Skottland kart.jpg

Skottland (engelsk/skotsk: Scotland, skotsk gælisk: Alba) er en selvstyrende nasjon i det nordvestlige Europa og en av de fire nasjonene som utgjør Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Skottland er den nest største delen (med 32 % av flaten og 8 % av befolkningen) etter England, fulgt av Wales og Nord-Irland.

Språk

På 500-tallet innvandret store grupper fra Irland til Skottland som kalte seg for skotere, og som siden gav navn til landet. Fra områdene rundt Argyll spredde de sitt språk og sin kultur og blandet seg etter hvert med den opprinnelige folkegruppen som oppholdt seg i Skottland, pikterne.

Det har vært omdiskutert om pikterne også snakket et keltisk språk eller et helt annet og ukjent. Da den berømte irske misjonæren Columba av Iona kom til Skottland måtte han ha tolk. Dette har blitt sett på som et bevis på at pikterne ikke snakket et keltisk språk.

Under presset av engelsk fra syd og irsk fra vest synes det som om det språket som pikterne snakket gikk tapt. Fra nord kom nordmenn fra 800-tallet og slo seg ned på nordspissen av Skottland og de ytterste øyene. Blandingen av norrønt språk og engelsk var med på å danne et skotsk-gælisk språk, også kjent som gàidhlig eller erse, som betyr irsk, et keltisk språk som tales i Skottland og som med tiden skilte seg fra irsk gælisk.

Både skotsk-gælisk, mansk og irsk er avledet fra gammelirsk. Skotsk-gælisk tilhører samme språkgruppe som irsk og mansk. Den er avgrenset fra den brytonske språkgruppen, som inneholder walisisk, kornisk og bretonsk. Frem til 1500-tallet refererte skotsk utelukkende til gælisk, men man begynte så å skille mellom skotsk og skotsk gælisk.

Utenfor Skottland blir skotsk-gælisk ofte kalt for kun «skotsk» eller kun «gælisk», en bruk som har sin opprinnelse 1500 år tilbake i tid, eksempelvis benyttet gammelengelsk benevnelse «Scottas». Denne bruken er uvanlig i Skottland ettersom det siden 1500-tallet har vært vanlig å benytte skotsk for å betegne de som bodde i den sydøstlige delen, i Lowland, og som utviklet en engelsk dialekt fra en nordlig form av tidlig middelengelsk.

Skotsk er et språk som tales i Skottland og av en liten minoritet i Ulster, de fleste av disse i Nord-Irland men også noen i grenseområdet i Republikken Irland. Språket kalles også lallans (lowlands) eller lavlandsskotsk for å skille det fra skotsk gælisk som tales i høylandet, og for Ulsterskotsk i Irland.

Språket stammer fra den nordhumbriske formen for mellomengelsk, som inngår i samlebetegnelsen angliske språk. Skotsk er sterkt påvirket av gælisk, men også av nederlandsk og lavsaksisk gjennom handel med og innvandring fra nederlandene. Gjennom kirkelatin og juridisk latin, anglo-normannisk og senere fransk (spesielt Parisdialekten) har man fått romansk innflytelse.

Gammelengelsk kom inn i Skottland så tidlig som på 700-tallet, antagelig først i Lothian. På 1200 og 1300-tallet kom normannerne, som i tillegg til sitt eget språk hadde med seg noen mellomengelsktalende tjenere. Det engelske språket spredde seg i Skottland gjennom de tidligste byene, ettersom de fleste av borgerne som kom dit utenfra var fra England, Flandern og Frankrike.

I løpet av 1500-tallet begynte man å legge merke til distinkte forskjeller i språket i Skottland i forhold til det som ble talt i England, og de som talte den skotske varianten begynte å kalle det Scottis. Den første forfatteren man kjenner til at brukte begrepet på denne måten var Gavin Douglas (død 1522).

Mange ord er innlånt fra skotsk gælisk. Dette gjelder spesielt naturfenomener, som glen («dal»), loch («innsjø») osv. Det er også mange ord som har kommet inn i engelsk via skotsk, som clan, greed, eerie osv. Mye av språket vil være forståelig for en person som forstår engelsk på avansert nivå, spesielt dersom man har noe erfaring med å høre skotter snakke engelsk ettersom mange av de fonologiske forskjellene går igjen der.

På slutten av høymiddelalderen begynte Skottland å dele seg i to kulturelle områder – det hovedsakelig skotsk-talende lavlandet og det hovedsakelig gælisk-talende høylandet og helt syd i Galloway. Historisk sett har lavlandet fra Edinburgh og sørover vært nærmere den europeiske kulturen i motsetning til klan-systemet i de nordlige regionene som forble dominerende fram til personalunionen i 1707.

Historie

Man antar at den første menneskegruppen av jegere og samlere kom til Skottland for rundt 11 000 år siden da istiden trakk seg tilbake. De første fastboerne begynte å bygge de første husene på skotsk jord for omtrent 9 500 år siden, og de første landsbyene oppsto for rundt 6 000 år siden.

Skottlands skrevne historie begynner hovedsakelig med at Romerriket invaderte dagens Storbritannia og okkuperte dagens England og Wales og administrerte området som en romersk provins ved navn Britannia. Deler av sydlige Skottland var kortvarig kontrollert indirekte av romerne.

Det området som lå nord for Hadrians mur, Caledonia, var utenfor romersk dominans. Dette området var befolket av folkeslaget pikterne i kongedømmet Piktland, og senere dannet gælere fra Irland kongedømmet Dál Riata.

Piktland ble dominert av det piktiske kongedømmet Fortriu. Det skotske flagget som et Andreaskors (X-kors) ble antagelig antatt av kong Oengus mac Fergus av Piktland i 832 etter en seier over mennene fra Northumbria ved Athelstaneford. Kongedømmet Skottland er tradisjonelt blitt datert fra år 843 da Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) ble konge av både skottene og pikterne.

Huset Alpin var et skotsk kongedynasti som hadde makten fra 843 til 1058. Det hadde navn etter Alpin II av Dalriada, som var den første konge som forente Skottland. Den første kongen av huset Alpin var Alpin IIs sønn Kenneth I av Skottland.

Dynastiets historie er preget av borgerkrig og uro, samt konflikter med pikterne og England. Av de 19 kongene som tilhører dynastiet døde bare to av naturlige årsaker mens de fortsatt satt ved makten. Resten ble enten avsatt, myrdet eller drept i slag.

En mulig forklaring på disse forholdene er den skotske tronfølgeordningen, tanisteri, hvor det ikke er slektskap som avgjør, men dugelighet. Under et slikt system er det lettere å myrde seg fram til tronen enn i et system hvor man må være av kongelig byrd.

I de påfølgende århundrene ekspanderte skottenes kongedømme fra et forholdsvis lite område i Moray til bortimot det som ble dagens Skottland. Helt i nord og på de ytre øyene beholdt norrøne bosettere kontroll mens de skotske kongene stadig søkte å utvide territoriene sørover i det nordlige England.

Perioden var likevel markert med et relativt godt forhold til Wessex-herskere i England, samtidig som det var intense dynastisk uenighet innad. En gang etter en invasjon av kongedømmet i Strathclyde ved kong Edmund I av England i 945 ble provinsen overtatt av den skotsk-gæliske kong Máel Coluim mac Domnaill (Malcolm I av Skottland).

Huset Alpin ble fulgt av huset Dunkeld, som startet med Malcolm III (Máel Coluim mac Donnchada, født 1031, død 13. november 1093). Malcolm III var konge av Skottland fra 1058 til sin død. Malcolm var eldste sønn av Duncan I. Med Malcolm oppstod Huset Dunkeld, også kjent som huset Canmore, eller Kaledoniadynastiet, et skotsk dynasti som satt på tronen fra 1058 til 1290.

Malcolms lange regime som varte i hele 35 år gikk forut for den skotsk-normanniske epoken. Hele fire av hans sønner ble konger av Skottland: Duncan II, Edgar, Aleksander I og David I. En femte sønn, Edmund var utpekt til arving og kanskje medkonge sammen med onkelen Donald Bane.

I løpet av regimet til kong Indulf av Skottland (954-962) erobret skottene festningen som senere ble kalt for Edinburgh, deres første fotfeste i Lothian og regimet til kong Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland) markerte en tettere innlemmelse av disse områdene, men det kritiske året var kanskje 1018 da Máel Coluim beseiret northumbrianerne i slaget ved Carham.

Normannerne

Den normanniske erobringen av England i 1066 medførte en kjede av hendelser som drev det skotske kongedømme vekk fra sine gæliske røtter. Kong Máel Coluim mac Donnchada giftet seg med prinsesse Margaret, søster av Edgar Ætheling, det siste medlemmet av det kongelige angelsaksiske huset i kongeriket England.

Edgar var den eneste sønnen til Edward den landflyktige, arving til engelske tronen, og sønnesønn til kong Edmund II av England, kalt for «Ironside». Da hans far døde i 1057 ble Edgar utropt som arving av Edvard Bekjenneren. Edgar ble oppdratt ved Edvards hoff sammen med sine to søstre, Margaret (som senere ble den hellige Margaret av Skottland) og Christina.

Edgar ble proklamert konge ved et møte hos de vise menn, kalt witan, i tiden etter at kong Harald II Godwinsson døde i slaget ved Hastings den 14. oktober 1066. Edgar ble aldri kronet, men ble underkastet Vilhelm Erobreren åtte måneder senere. Han var da kun 13 eller 14 år gammel.

Da kongen døde i januar 1066 var Edgar altfor ung til å kunne forsvare landet mot invasjon. Han ble tvunget til å underkaste seg Vilhelm Erobreren ved Berkhamsted. Det skjedde enten på slutten av november eller tidlig i desember 1066.

Vilhelm behandlet Edgar bra. Ved å se politisk fordeler holdt han gutten i forvaring og til slutt fikk ham fraktet over til sitt hoff i Normandie. Likevel så sluttet Edgar seg til opprøret til jarlene Edwin og Morcar i 1068 og etter at nederlaget var et faktum flyktet han nordover til kong Malcolm III av Skottland med sin mor og to søstre.

Året etter giftet Malcolm seg med Edgars søster Margaret, og påtok seg å støtte Edgars framtidige forsøk på å erobre den engelske tronen, blant annet ved å lede en hærstyrke inn i England, kanskje like mye for egen del.

For å sikre denne pakten giftet Edgar seg med Malcolms søster som også het Margaret. Edgar gjorde dessuten felles sak med Svein Estridson, konge i Danmark og nevø av Knut II av Danmark (som engelskmennene kjenner som Canute av Danmark). Svein Estridson mente at han, etter at kong Harald Hardråde av Norge var død, selv hadde rettmessige krav på den engelske tronen.

Da David I av Skottland ble konge inviterte han normanniske adelsmenn til landet. David giftet seg normannisk og ved slutten av 1200-tallet var en rekke av adelsfamiliene i Skottland normanniske. De første møtene til Skottlands parlament kom også sammen på denne tiden.

En broket tid

Den skotske uavhengighetskrig var en serie militære felttog som ble utkjempet mellom Skottland og England på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. Den første krigen (1296–1328) startet med at England invaderte Skottland i 1296 og sluttet med at Edinburgh-Northampton-traktaten ble signert i 1328. Den andre krigen (1332–1357) begynte med at Edvard Balliol og «de arveløse» invaderte i 1332, og endte rundt 1357 med signeringen av Berwick-traktaten.

Krigene var en del av den store nasjonale krisen for Skottland og perioden ble en av de mest avgjørende øyeblikk i skotsk historie. På slutten av begge kriger hadde Skottland fortsatt sin status som en fri og selvstendig nasjon.

Skotsk selvstendighet var drivkraften gjennom hele konflikten. Krigen var også betydningsfull av andre årsaker, som utviklingen av langbuen som et nøkkelvåpen i middelalderens krigføring, og at Skottland fikk tette forbindelser til Frankrike.

Kong Alexander III av Skottland døde i 1286, og hans eneste ætling til tronen var hans datterdatter, Margaret, kalt «Jomfruen av Norge», datter av den norske kongen Eirik Magnusson og Alexanders datter Margaret som døde i barselseng.

I 1290 signerte vokterne av Skottland Birgham-traktaten som bestemte at Margaret, som var et barn, skulle giftes med sønnen til den engelske kongen, Edvard I. Ekteskapet ville skape en meget tett forbindelse mellom tre nasjoner; Norge, Skottland og England, foruten en union mellom England og Skottland. Skottene insisterte på at traktaten skulle erklære at Skottland var uavhengig; «adskilt og todelt fra England ifølge landets rettmessige grenser, fri i seg selv og uten underkastelse».

Skottlands krise startet med at purunge Margareta døde på sjøfarten fra Norge til hennes nye land for å bli kronet som den siste direkte arvingen til kong Alexander III av Skottland. Hun fikk feber og døde kort etter at skipet ankom Orknøyene den 26. september 1290.

Med henne døde den siste av Huset Dunkeld og 13 utfordrere til den skotske tronen sto frem. De to hovedutfordrerne var Robert Bruce, 5. lord av Annandale (bestefar til den framtidige kong Robert Bruce) og John Balliol, lord av Galloway. Den skotske adelen inviterte den engelske kongen til å avgjøre rivaliserende krav til å arve den skotske tronen.

I frykt for borgerkrig mellom familiene Bruce og Balliol og deres tilhengere, skrev Vokterne til Edvard I av England og ba ham komme nordover og være upartisk dommer mellom partene. Kong Edvard så dette som den sjansen han lenge hadde ventet på til å erobre Skottland. Han hadde allerede tatt Wales. Han ville være hersker over alle de britiske øyer.

Kong Edvard I av England innførte isteden Johan Balliol som en vasallkonge og utøvde direkte kontroll over Skottland, men skottene motsatte å bli underlagt engelsk styre, først under lederskap ved William Wallace og Andrew Murray til støtte for Johan Balliol som satt i engelsk fangenskap. Mot alle odds slo de to hærførerne engelskmennene ved Stirling Bridge i 1297.

Den legendariske Robert Bruce, som ble kronet som Robert I den 25. mars 1306, vant en avgjørende seier over engelskmennene i slaget ved Bannockburn mellom den 23. og 24. juni 1314, men krigen blusset opp igjen under den andre uavhengighetskrigen fra 1332 til 1357 da Edvard Balliol forsøkte uten hell, selv med aktiv støtte fra England, å vinne tilbake tronen fra Bruce-familiens arvinger. Med framkomsten av Stewart-dynastiet på 1370-tallet begynte situasjonen i Skottland igjen å stabilere seg.

I 1603 arvet kong Jakob VI av Skottland tronen til kongedømmet England, forlot Skottland for aldri mer å vende tilbake og ble således Jakob I av England. Med unntaket av en kortere epoke under Oliver Cromwells protektorat forble Skottland en selvstendig stat, men med betydelig konflikter mellom kronen og den reformerte presbyterianske bevegelsen (convenantene) over kirkens styre.

Etter 1688-revolusjonen og avsettelsen av den katolske Jakob VII ved Vilhelm og Maria ble Skottland kortvarig truet til å velge en annen protestantisk monark fra England. I 1707 derimot, etter trussel fra England om stenge handelen og fri bevegelse over grensene, gikk det skotske og det engelske parlamentet sammen om personalunionen («Acts of Union 1707») som dannet kongedømmet Storbritannia.

Uavhengighet

Skottland har i flere hundre år blitt styrt direkte fra London. Et forslag om skotsk devolusjon ble tatt opp til en folkeavstemning den 1. mars 1979, men uten at dette medførte noen endringer, til tross for at forslaget ble vedtatt med snau margin (51,6 % / 48,4 %). Dette skyldtes at et menig parlamentsmedlem fra Labour Party hadde lyktes med å få igjennom en klausul som sa at et JA-flertall måtte utgjøre minst 40 % av alle stemmeberettigede.

De konservative regjeringene under Margaret Thatcher og John Major i årene 1979 og 1997 fremmet ingen forslag om mer skotsk selvstyre. Men da Labour igjen kunne danne regjering i 1997, ble det avholdt en ny folkeavstemning om det skulle opprettes et skotsk parlament og om dette parlamentet skulle ha beslutningsmyndighet til å regulere skattenivået for inntektsskatt.

Det var en klar majoritet til støtte for begge forslagene. Scotland Act 1998 ble vedtatt det følgende året som opprettet Skottlands parlament og de første valgene til dette ble avholdt 6. mai 1999.

Scottish National Party (SNP, skotsk gælisk Pàrtaidh Nàiseanta na h-Alba, skotsk Scottis Naitional Pairtie), et politisk parti i Skottland som befinner seg i sentrum/venstre-sjiktet, og har skotsk uavhengighet som hovedsak, har programfestet folkeavstemning om skotsk uavhengighet.

SNP har nære bånd til det walisiske partiet Plaid Cymru. De to partiene fungerer som én gruppe i Underhuset, og hadde valgkampsamarbeid i 2005. Begge partier tilhører i Europaparlamentet De grønne – Den europeiske frie allianse. SNPs høydepunkt så langt kom i 1970-årene, da partiet ved valget i 1974 fikk nesten en tredjedel av stemmene i Skottland og vant elleve seter. Dette kun forbigått mai 2011 med brakvalget som resulterte i 69 seter i det skotske parlamentet.

Partiet har regelmessig vært det nest største i meningsmålinger, og var ved valget i 2007 det største partiet i det skotske parlamentet, men hadde ikke tilstrekkelig støtte fra de andre partiene til å få vedtatt en folkeavstemning, da de foruten sine egne 47 parlamentsmedlemmer bare fikk støtte fra to fra Scottish Green Party og den uavhengige Margo McDonald av totalt 129 parlamentsmedlemmer.

Da SNP fikk rent flertall i det skotske parlamentet med sine 69 plasser ved valget i 2011 fikk SNP absolutt flertall, og etter valgseieren ble det klart at dette ville finne sted. Det var imidlertid stor usikkerhet med hensyn til hvordan den britiske regjeringen ville stille seg til resultatet, om avstemningen ble avholdt uten dennes godkjennelse.

I prosessen fram mot vedtak om en folkeavstemningen om skotsk uavhengighet, ble det diskutert i hvilken grad det skotske parlamentet hadde fullmakt til å arrangere en folkeavstemning om skotsk uavhengighet, da dette innenfor dagens lovgivning ikke har myndighet til ensidig å si opp unionen med de andre landene i Storbritannia, da slike konstitusjonelle spørsmål utelukkende kan vedtas av Det britiske parlamentet.

Den skotske regjeringen presiserte at det juridiske grunnlaget skulle avklares før avstemningen og at dette skulle være en rådgivende folkeavstemning om det skotske parlamentets fullmakter skulle utvides, og resultatet av denne ville ikke ha noen lovmessig virkning på unionen.

Den 15. oktober 2012 ble det inngått en avtale («The Edinburgh Agreement») mellom Storbritannias premierminister David Cameron og den skotske førsteminister Alex Salmond i den skotske hovedstaden Edinburgh som regulerer det juridiske grunnlaget for folkeavstemningen.

Den skotske regjeringen kunngjorde 21. mars 2013 at folkeavstemningen vil bli avholdt den 18. september 2014, et tidspunkt rett i etterkant av 700 årsjubileet for slaget ved Bannockburn, et større slag under den skotske uavhengighetskrigen, i juni.

Den 26. november 2013 la den skotske regjeringen fram en lengre rapport som skulle viser hvordan Skottland skulle organisere seg ved en uavhengighet. De sentrale punktene i folkeavstemningen er Skottlands økonomiske styrke, forsvarsspørsmål, de videre forbindelser med Storbritannia og medlemskap i overnasjonale organisasjoner, særlig Den europeiske union og NATO.

Meningsmålinger

Meningsmålinger som er tatt opp etter at Edinburgh-avtalen ble inngått, viser gjennomgående en majoritet til å stemme NEI i avstemningen, men marginen mellom JA og NEI-siden har minket noe, særlig etter mai 2013.

Førsteminister Alex Salmond uttalte i august 2013 at han hadde stor tro på at skottene ville stemme for selvstendighet, selv om meningsmålingene så langt hadde sagt noe annet. En meningsmåling foretatt av TNS BMRB fra den 25. september til den 2. oktober 2013, viste at 44 % ønsker å forbli i unionen, mens 25 % ønsker uavhengighet og 31 % er usikre.

Meningsmålingen var relativt stabile gjennom hele 2013, men etter at den skotske regjeringen publiserte en rapport om skotsk uavhengighet, ble det visse endinger. På fem målinger i desember 2013 og januar 2014 økte andelen som ønsket skotsk uavhengighet til 39 %.

Målingene ble ytterligere jevnere etter at den britiske finansministeren George Osborne i februar hevdet at den britiske regjeringen var mot en valutaunion, og andelen som ønsket skotsk uavhengighet steg til 45 % i april og andelen som ønsker unionen opprettholdt har falt fra 62 % til 55 %.

0 views0 comments