Er det en sammenheng her?

Bagratuni flagg:

Bagratid Dynasty

Flagget til Kongedømmet Artsakh under Hasan Jalal Vahtangian (1214-1261):

House of Hasan-Jalalyan

Armenias nyere historie

Under Arsakidene ble Armenia den første staten som innførte kristendommen som som sin offisielle religion i 301. Dette innledet en ny æra i det armenske folkets historie. For ytterligere å styrke den armenske nasjonale identitet oppfant Mesrop Mashtots noe senere det armenske alfabet, noe som innledet en gullalder i Armenias, da mange utenlandske bøker og manuskripter ble oversatt til armensk av Mesrops elever. I 428 mistet Armenia sin uavhengighet til de bysantinske og persiske rikene.

Marzpanate perioden, perioden da Armenia og Arshakuni dynastiet hadde falt, og marzpaner, eller general-guvernører nominert av den persiske Sassanide kongen, regjerte den østlige den av Armenia. Det byzantiske Armenia ble samtidig ledet av flere prinser under byzantinsk kontroll.

Marzpanate perioden endte med den arabiske erobringen av Armenia på 700-tallet, da denne delen av Armenia i 637 ble et autonomt prinsedømme innen det arabiske imperiet under Kaliff Umar, som samlet all armensk land tidligere okkupert av det byzantiske imperiet også. Man regner med at rundt 3 millioner armenere falt under de persiske marzpanene. Prinsedømmet ble styrt av en armensk prins, som ble anerkjent av både kaliffen og den byzantiske keiseren.

På tross for mange opprør varte denne perioden i armensk historie frem til 884, da Ashtot I av Bagratuni dynastiet, som hadde klart å ta kontroll over det meste av området fra et svekket arabisk imperium, erklærte seg som “Konge av armenerne”. Han mottok anerkjennelse av abbasidedynastiets Kaliff Al-Mu’tamid i 885 og den byzantiske keiser Basil I fra det makedonske dynastiet i 886. Armenia var da blitt en selvstendig enhet under ledelse av Ashtot I.

Bagratuni dynastiets, som i ulike perioder var konger i Armenia og Georgia, ledelse varte frem til 1045. Innen da hadde flere områder separert seg som uavhengige kongedømmer og prinsedømmer slik som Kongedømmet Vaspurakan, som ble styrt av Artsruni i sør, Kongedømmet Syunik i øst og Kongedømmet Artsakh, samtidig som man anerkjente overstyret til Bagratide kongene.

I 1045 erobret det byzantiske imperiet Bagratide Armenia, og raskt etter falt de andre armenske statene under byzantinsk kontroll også. Men byzantinsk styre var kortlivd ettersom seljuktyrkere slo byzantinerne og erobret Armenia ved Slaget om Manzikert i 1071 og etablerte Seljuk imperiet.

For å unngå døden eller tilfangetagelse fra dem som hadde drept hans familiemedlem og kongen av Ani, Gagik II, flyktet Roupen sammen med en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen til Kilikia, hvor armenerne allerede var etablert som en minoritet helt siden romertiden. Etter fallet til bagratidenes Armenia, og i de påfølgende århundrene, klarte ikke den armenske staten å reetablere seg og sin uavhengighet. Den forble under styret til tyrkiske stammer.

I 1080 ble det uavhengige armenske prinsedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for den armenske nasjonalismen ettersom Armenia i denne perioden befant seg under utenlandsk okkupasjon, dannet. Dette under Rubenid dynastiet. Hovedstaden var først Taurus, og dernest Sis.

Armenerne utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, og var en bastion for kristendommen i øst. Kong Levon av Armenia hjalp til med å bygge opp Kilikias økonomi og handel, etter hvert som handelen med europeiske handelsmenn vokste. Betydelige byer og festninger ble bygget, inkludert havnen Aias, som fungerte som en vestlig terminal mot øst. Pisanerne, genoveserne og venezianerne etablerte kolonier i Aias gjennom avtaler med det armenske Kilikia på 1300-tallet.

Med det første korstog fikk armenerne i Kilikia mektige allierte blant de frankiske korsfarerne. Med deres hjelp sikret de Kilikia fra tyrkene, både gjennom direkte militære aksjoner i Kilikia og ved å etablere korsfarerstater i Antiokia og Edessa. Armenerne og korsfarerne var delvis allierte, delvis rivaler i de neste to århundrene. Det ble skapt en sentralisert styresmakt i området med fremveksten til rubenideprinsene, som var det nærmeste man kom et herskende dynasti på tross for at de måtte konkurere med bysantinerne om makten over regionen.

Prins Leon fra Rubenid dynastiet klarte med støtten han fikk av den tysk-romerske keiser (Fredrik Barbarossa og hans sønn Henrik VI) å sikre seg tronen og ble den første kongen av det armenske Kilikia som kong Leon I i 1198. Han ble en av de viktigste figurene i den armenske kilikiske staten. Under sin regjeringstid måtte han ta seg av herskerne i Konya, Aleppo og Damaskus. Dermed integrerte han nye landområder i Kilikia og doblet fyrstedømmet ved Middelhavskysten.

Tronen gikk senere til det rivaliserende Hetumid-dynastiet gjennom Leons datter, Zabel. Da hun ble dronning, ble hennes første ektemann forgiftet i 1225 av Konstantin av Baberon som så i 1226 tvang henne til å gifte seg med Konstantins sønn, som ble medhersker Hetoum I.

Mongolriket ekspanderte raskt fra Asia under styret til Zabel og Hetoum og hadde nådd Midtøsten. Mogolene erobret raskt Mesopotamia, Bagdad og Syria i sin fremrykning mot Egypt. Mongolenes erobringer var katastrofale for Armenia, men dette var ikke tilfellet i Kilikia, siden Hetoum valgte å legge Kilikia under mongolsk autoritet ved å sende sin bror Sempad til mongolenes hoff i 1247 for å forhandle om en allianse.

Mamelukklederen Baibars, en kiptsjaktyrker fra Krimhalvøya som ble mamelukksultan av Egypt og Syria, beordret i 1266 Hetoum I til å oppgi sin lojalitet til mongolene, istedet akseptere mamelukkenes overherredømme og gi tilbake til mamelukkene territoriene og festningene som Hetoum hadde skaffet seg gjennom sin underkastelse for mongolene.

Baibars var en av de muslimske kommandantene for styrken som beseiret Ludvig IX av Frankrikes sjuende korstog og han ledet baktroppen for den egyptiske hæren i slaget ved Ayn Jalut i 1260, hvor mamelukkene påførte mongolene et betydelig nederlag, og som blir regnet som et av verdenshistoriens vendepunkter.

Baibars’ styre markerte starten på mamelukkenes dominans i det østlige middelhavsområdet og styrket holdbarheten på mamelukkenes militære system. Han klarte å fjerne korsfarerne fra Syria og å forene Syria og Egypt til én mektig stat som var i stand til å forsvare seg mot både korsfarerne og mongolene.

På grunn av Baibars trusler dro Hetoum I til det mongolske hoffet til Il-Khan i Persia for å skaffe seg militær støtte. Men i hans fravær marsjerte mamelukkene mot Kilikia, ledet av Mansur II og kommandanten Qalawun, og beseiret armenerne i katastrofen ved Mari. Hetoums sønn Thoros ble drept og Hetoums sønn, Levon ble tatt til fange sammen med titusenvis av armenske soldater. Hetoum betalte en høy løsepenge for sin sønn ved å betale en stor pengesum og overføre mange festninger. Kort tid etter rystet det store jordskjelvet i Kilikia i 1268 landet ytterligere.

Hetoum abdiserte i 1269 til fordel for sin sønn Levon II som ble tvunget til å betale store årlige skatter til mamelukkene. Men selv med skattene, fortsatte mamelukkene å angripe Kilikia med noen få års mellomrom.

I etterkant av Bagratuni dynastiets fall i Armenia ble landet okkupert av byzantinere, dernest seljukere og andre muslimske stater. Bagratunerne av Georgia ble sterkere og ekspanderte inn i muslimsk okkupert Armenia. Suksessen fortsatte under Dronning Tamar. Ikke minst på grunn av de armenske generalene Zakaria og Ivane, som i 1199 tok tilbake byen Ani, som ble gikk til dem av Tamar i 1201. Deres land begynte etter hvert å ligne Bagratide Armenia.

Seljukimperiet kollapset og de armenske zakaride prinsene drev ut seljuk tyrkerne og etablerte et semi-uavhengig armensk prinsedømme i nord og øst Armenia, kjent som Zakarid Armenia, som fungerte som vassalstat under Georgia. Adelsfamilien Orbelian delte kontrollen med zakaridene i ulike deler av landet, spesielt i Syunik og Vayots Dzor, mens den armenske familien Hasan-Jalalian kontrollerte provinsene Artsakh og Utik som Kongedømmet Artsakh.

Det khwarazmianske dynastiet, et muslimsk dynasti av tyrkisk mamluk opprinnelse, invaderte regionen, men Kars og Ani overga seg ikke. Mongols took Ani in 1236 og zakaridene gikk fra å være vassaler av georgierne til mongolerne, men etterkommerne fortsatte å ha Ani frem til 1330-tallet, da de mistet den til en rekke tyrkiske påfølgende dynastier, inkludert Timurid, Ak Koyunlu og Kara Koyunlu, hvor av alle var muslimsk tyrkiske stammeføderasjoner som styrte over store territorier, inkludert det som idag utgjør Armenia, Azerbaijan, Iran, Øst-Tyrkia og Irak.

Etter en periode med konstant invasjon, hvor av hver og en brakte død og ødeleggelse, ble Armenia etter hvert svekket. Landet ble etter hvert delt opp mellom det osmanske riket, det russiske riket og det persiske riket, hvor av alle førte en undertrykkende politikk. På grunn av områdets viktig strategiske beliggenhet, ble Armenia stadig slagmark for ulike storpolitiske interesser i området. I årene mellom 1513 og 1737 skiftet makten over Jerevan 14 ganger mellom perserne og tyrkerne. I 1604 og 1605 deporterte Abbas I av Persia det meste av den armenske befolkningen bort fra Ararat-dalen og de omkringliggende områdene.

Det osmanske imperiet begynte å kollapse, noe som endte i folkemordet mot armenere og andre kristne minoriteter, samt til utdrivelsen av de pontiske grekerne.

—–

Kappadokia har alltid hatt et nært forhold til Armenia. Den arabiske historikeren Abu al Faraj erklærte følgende om armenske bosettere i Sivas i det 10-ende århundret:

“Sivas, in Cappadocia, was dominated by the Armenians and their numbers became so many that they became vital members of the imperial armies. These Armenians were used as watch-posts in strong fortresses, taken from the Arabs. They distinguished themselves as experienced infantry soldiers in the imperial army and were constantly fighting with outstanding courage and success by the side of the Romans in other words Byzantine”.

Som et resultat av byzantinske militærkampanjer og seljuk invasjonen av Armenia spredde armenerne seg inn i Kappadokia og østover fra Kilikia og inn i de fjellrike områdene i det nordlige Syria og Mesopotamia, og kongedømmet Kilikia ble formet. For korsfarerne var Kappadokia “Terra Hermeniorum,” armenernes land, på grunn av alle armenerne som holdt til der.


Flagget til Johannitterordenen

Johannitterordenen, eller hospitalridderne, var en kristen ridderorden med militære funksjoner som oppstod på midten av 1000-tallet. Det var en sykepleierorden i Jerusalem, grunnlagt av munken Pierre Gerard Tenque. Ordenen var på denne tiden ikke militær, den skulle ta seg av syke pilegrimer uansett hva slags religiøs overbevisning de hadde. Etter erobringen av Jerusalem i 1099 kom det flere pilegrimer som johannitterne betjente.

Johannitterne hadde svart drakt med hvitt kors på venstre side av brystet. Ordenens fane var rød med et hvitt kors, og i 1259 fikk ordenen lov til å bære røde overkjortler med hvitt kors. Mange johannittersegl viste Døperen Johannes hode på et sølvfat – ordenen er oppkalt etter ham.

Johannitterne ble først militaristert under stormesteren (magister) Raymond du Puys, som ble leder for ordenen i 1120. I løpet av 1130-årene begynte de å besitte landområder og borger for å forsvare kongeriket Jerusalem. Da Jerusalem falt i år 1187 ble også johannitterne tvunget ut, og i 1229 ble hovedkvartere flyttet til St Jean D’Acre (Nå Akko eller Acre) som falt i 1291 til muslimene. Dette tvang johannitterne til å flytte til Kongedømmet Kypros. Der planla stormesteren Guillaume de Villaret å okkupere øyen Rhodos, som ble underlagt Johannitteren 15. august 1309 etter to års krigføring. Havnebyene Kastelorizo og Bodrum kom også under johannitternes overherredømme.

Da Tempelherrene ble oppløst i 1312 tilfalt mange av deres eiendommer johannitterne. På Rhodos klarte johannitterordenen å stå imot flere angrep fra muslimske herskere. Særlig etter Konstantinopels fall i 1453 ble johannitterne et prioritert mål for sultan Mehmet II.

I 1522 kom en helt ny type hær til Rhodos, da 400 skip under Suleiman I den stores kommando ilandsatte 200 000 menn. Mot en slik hær hadde johannitterne under stormester Philippe Villiers de L’Isle-Adam, med rundt 7 000 mann lite å stille opp. Beleiringen varte likevel i seks måneder, da fikk de overlevende lov til å forlate Rhodos og trekke seg tilbake til Sicilia.

Etter syv år på flyttefot i Europa, fikk johannitterordene slå seg ned på Malta i 1530 da Karl V av det tysk-romerske rike ga Malta og Gozo mot at johannitterne ble en vasallstat. De måtte betale en symbolsk årlig avgift på én maltesisk falk som skulle sendes på Alle sjelers dag til visekongen av Sicilia, som opptråde som kong Karl V’s representant. Siden 1530 har johannitterne vært kjent som Malteserordenen. I motsetning til tempelherrene bestod Johannitterordenen gjennom hele middelalderen og forbi renessansen, til sent på 1700-tallet.

I dag er ordenen mest kjent under navnet Malteserordenen. Den suverene militære hospitallerordenen av Sankt Johannes av Jerusalem av Rhodos og av Malta, er en geistlig ridderorden som idag fungerer som en veldedig organisasjon. Ordenen hevder suverenitet, har fulle diplomatiske relasjoner med et stort antall av verdens land og har permanent observatørstatus i FN. Organisasjonen inngår i Den katolske kirke, der dens fyrste og stormester – Fra’ Matthew Festing (fra 2008) – har protokollarisk rang rett etter kardinalene. Malteserordenen er en av verdens mest eksklusive ridderordener, og består fra gammelt av bare av adelige medlemmer (med visse nyere unntak). Medlemskap er kun ved invitasjon.

Ordenen oppstod i Jerusalem under navnet Johanitterordenen som en av de tre store ridderordenene under korstogstiden; de to andre var Tempelridderordenen og Den tyske orden. Etter at ridderordenene ble presset ut av Palestina slo ordenen seg ned på Rhodos i 1309 og virket der til de ble drevet ut av den osmanske sultanen Suleimans hær i 1522. Etter Rhodos flakket ordenen rundt om i Europa før den fikk etablere seg på Malta i 1530 etter ordre fra paven og spanskekongen. Som leie for øya skulle ordenen gi kongen en Malteserfalk hvert år på allehelgensdag. Ordenen regjerte på Malta frem til den ble kastet ut av Napoleon i 1798.Malteserordenen har idag hovedkvarter med ekstraterritoriell status i Roma.

Dannebrog

Dannebrog er Danmarks flagg som ifølge legenden falt ned fra himmelen under et av Valdemar Sejrs slag i Estland. Flagget er rødt med et hvit kors som går helt ut til kantene av flagget, og den vertikale korsarmen er forskjøvet mot stangen. Dannebrog betyr danenes fane eller rødfarget fane. Det regnes som Europas eldste offisielle flagg i kontinuerlig bruk. Det var også Norges flagg i unionstiden med Danmark til 1814. Det selvstendige Norge innførte samme år som et foreløpig norsk flagg Dannebrog med Norges riksvåpen i kantonen, det øvre feltet nærmest stangen. Korsutformingen på det danske flagget ble senere overtatt av de andre nordiske landene; Sverige, Norge, Finland, og Island, og av de selvstyrte områdene Åland og Færøyene. Flere regioner med tilknytning til Norden har offisielt eller uoffisielt tatt i bruk varianter av nordiske korsflagg.

——

Ifølge legenden ble ikke flagget laget av mennesker, men falt ned fra himmelen under Slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn i Estland) den 15. juni 1219, den dag som i dag kalles Valdemarsdag. Anders Sunesen og Valdemar 2. Sejr var tilstede. Korstoget i 1219 var etter legenden ved å mislykkes: Det er usikkerhet om tid og sted er korrekte.

Blant danskenes allierte under dette slaget var Malteserordenen, hvis flagg ble overtatt av danskene under navnet Dannebrog. Malteserordenen er også kjent som johanitterordenen, og kom til Danmark ca 1160.

Danmark er det første eksempelet på at et helt land ble skattlagt til inntekt for korstogene, idet Valdemar den store bevilget ordenen en penning i årlig skatt av hver eneste husholdning. Privilegiet medførte at johanitternes hovedkloster i Antvorskov ved reformasjonen i 1536 var Danmarks nest rikeste (etter Sorø).

Den eldste kilden sier: «Dansker i året 1208 kjempet i Livland, i dagens Estland på et sted som kalles Felin, og (da de nesten var slått) ydmykt påkalte Guds hjelp, da oppnådde de den nåde, at de straks mottok et flagg, som falt ned fra himmelen, tegnet med et hvitt kors på en ullduk.»

Tradisjonen forteller videre at et himmelsk røst samtidig fortalte at danskene ville seire under dette tegnet, noe som de også gjorde. Det er usikkert hva som egentlig skjedde under slaget ved Lyndanisse eller slaget ved Fellin, og kildene er først skrevet ned 300 år etter begivenhetene skulle ha funnet sted.

Flaggets utforming minner imidlertid om den tyske Johannitterordenens ordensdrakt; riddere fra denne korsfarerordenen deltok i invasjonen av Estland, og har muligens vært avgjørende for slagets utfall. Det tidligere italienske kongehuset Savoias våpen stammer sannsynligvis også fra Johannitterordenen; det er nesten identisk med Dannebrog og sees fortsatt på offisielle bygninger fra kongedømmets tid 1860-1946, som i den franske regionen Haute-Savoie, stedet hvor slekten Savoia stammer fra.

Letlands flag, som dog ikke er avbildet som et kors, kan også spore sine rød-hvite farger tilbake til slaget ved Felin. Det er grunn til å tro at dette er to begivenheter som kan være blandet sammen.

Dannebrog er bevitnet av den nederlandske herolden Gelre (1334-1375) som i verket «Armorial Gelre» blant annet gjengir et våpen for «die conincen van danmark» som viser riksvåpenet med 3 leoparder knyttet med en gylden hjelm med hermelinskledde og påfugleokkuperte vesselhorn samt et kvadratisk Dannebrogflagg.

Den tidligste kilden som sikkert dokumenterer det røde flagget med hvitt kors som symbol for Danmark, er den nederlandske herolden Gelre (1334-1375) som i verket “Wapenboek Gelre” avbilder rundt 1700 våpen for europeisk adel, blant dem det danske kongevåpen. Det gjengir et våpen for «die conincen van danmark» som viser riksvåpenet med 3 leoparder knyttet med en gylden hjelm med hermelinskledde og påfugleokkuperte vesselhorn samt et kvadratisk Dannebrogflagg.

Likeledes er Dannebrog også dokumentert som symbol for Danmark i kong Erik av Pommerns store unionssegl fra 1398. Seglet viser våpenet for Kalmarunionen, sammensatt av våpnene for de nordiske rikene og for Pommern. I Danmarks våpen med de tre blå løver på gull i skjoldets øvre (heraldisk) høyre felt bærer den øverste løven et lite dannebrogsflagg.

Lübecks gamle våpen var et hvidt kors på en rød baggrunn, dannet som en motsetning til den tysk-romerske keisers hvite flag med et rødt kors, et flag som stammet fra Romerriket og som er bevart i det engelske flagget. Erik av Pommern innførte dannebrogskorset i sitt skjold (og siden har det indgået i alle danske rigsvåpner).

Korset som deler skjoldet har også vært tolket som et dannebrogskors, men det er mer sannsynlig at det viser til det unionsflagget som Erik forsøkte å innføre for Kalmarunionen, et rødt kors på gul bunn.

I Bellenville-våpenboken 1380-90 finnes et skjold med et kors med navnet Denenbroce over.

I borgerkrigen Grevefeiden, en hovedsakelig dansk konflikt og innbyrdeskrig på 1530-tallet, men med ringvirkninger i hele Nord-Europa, anvendte den ene parten et stripet flagg, blått, gult og rødt i riksvåpenets farger, og den andre parten, den seirende, brukte et rødt-hvitt korsflagg med fire like lange armer.

Ioannis Skylitzis Krønike fra Biblioteca Nacional, Madrid, viser væringer fra Miklagaard omkring år 1100 med et rødt flagg med et hvitt kors. Dermed er både flagget og navnet dokumentert senest fra Valdemar Atterdags tid og kan stamme fra de estiske korstogene bare 150 år tidligere.

Dannebrog

Det serbiske kors har blitt brukt siden 1200-tallet:

(Serbia ble kongedømme i 1217, og deretter imperium 1345)

Innført den 13. juli 1821


Alishans flagg, 1885

Ghevont Alishan

0 views0 comments