top of page

En ny soloppgang

Vår egen sivilisasjon begynte for alvor med Gobekli Tepe i det østlige Anatolia for 12.000 år siden. Derfra utviklet både de kaukasiske, indoeuropeiske og semittiske kulturene seg. Først som jordbrukere (som spredde seg for 10.000 år siden), dernest som semitter (for 8.000 år siden) og indoeuropeere (for 6.000 år siden).

Arven fra Gobekli Tepe ble ført til blant annet Sør-Asia, Sentral-Asia, Sørvest-Asia, Nord-Afrika, de russiske steppene og inn i Europa.

Mye kan tyde på at religionen sto i høysetet i Gobekli Tepe. At det var religionen som dannet grunnlaget for sivilisasjonen. Senere var det dette som skulle komme til å legge grunnlaget for våre dagers religioner, filosofi og vitenskap.

Det første var mytologien, som stort sett ble en slags forklaringsmodell for de naturforløp som man så i naturen rundt seg, inkludert vinter- og sommersolverv, og mytologien gjenspeilte naturens gang. For eksempel er jul, påske og pinse de tre viktigste merkedagene i kristendommen.

Mens man forsto sammenhengen mellom naturens gang og mytologien i de tidligere tider har denne kunnskapen etter hvert forsvunnet. Mytologien begynte etter hvert å få et eget liv, noe som etter hvert skulle komme til å legge grunnlaget for skillet mellom den vitenspelige og den religiøse måte å tenke på.

Mens man først benyttet seg av den muntlige fortellertradisjonen gikk man, etter å ha utviklet skriften for omkring 5000 år siden, over til den skriftlige. Mytologiene fikk eget liv og ble til religioner, som viser et høyt nivå av abstraksjon, og til filosofi og senere vitenskap, som består av nøye iakttagelser av verden rundt oss.

Mens man i begynnelsen hadde polyteistiske religioner, slik som hinduisme, åsatro, gresk-, romersk og egyptisk mytologi, utviklet man etter hvert monoteistiske religioner, slik som zoroastrisme, jødedommen, kristendommen, islam og bahá’í. Forskjellen er graden av abstraksjon og sentraliseringen av makt.

Krisendommen bevarte store deler av de tidligere tiders mytologi, noe som blant annet har ført til at man har begynt å sette sammen et evangelium Q (q av tysk quelle som betyr kilde), som er et hypotetisk tapt evangelium, eller et evangeliefragment, som kan fortelle oss om hvem Jesus egentlig var. Man forsøker med andre ord å skile mellom det mytologiske og det historiske.

En sivilisasjon kan betegnes som en felles kultur, livsstil, etnisitet og religion. Det er ingen tvil om at dagens sivilisasjon har utviklet en rekke negative trekk. Men man kaster ikke barnet ut med badevannet. Vi må heller gå tilbake til sivilisasjonens spede begynnelse, studere hvordan den har utviklet seg og hva som har ført til den sivilisasjonskrisen vi i dag befinner oss i.

Et eksempel på mytologi:

Semiramis og Ara Geghetsik

En av de mest populære legendene i armensk tradisjon involverer Semiramis og en armensk konge, Ara den vakre eller Ara den dyktige, på armensk kjent som Ara Geghetsik, som har blitt assosiert med den historiske armenske kongen av kongedømmet Urartu/Ararat kjent som Arame, som styrte landet på 900-tallet f.vt.

Semiramis, også kjent som Shammuramat, var den assyriske dronningen til Shamshi-Adad V, som hersket i Assyria i perioden 824-811 f.vt., før hun selv ble regent frem til hennes 4 år gamle sønn Adad-nirari III var gammel nok til å styre selv. Hun ble en av de mest legendariske dronningene i regionen.

Ifølge legenden om Ara den vakre var den assyriske dronningen Semiramis så forelsket i ham på grunn av at han var så vakker og dyktig at hun gikk til krig mot Armenia kun for å få ham.

Semiramis skal ha spurt Ara om han ville ekte henne, men Ara avviste henne. Semiramis samlet da Assyrias mektige hærer og marsjerte mot Armenia. Under slaget ble Ara drept på tross av at Semiramis hadde gitt ordre om at han skulle bli tatt i live. Hun ble derfor, i likhet med tusener av andre kvinner som hadde lengtet etter den vakre kongen, deprimert.

For å stanse krigen mot armenerne tok hun, ettersom hun var kjent for å være en trollkvinne eller heks, kroppen hans og ba gudene om å gjenopplive ham fra de døde, men uten å lykkes. Da armenerne nærmet seg for å hevne døden til deres leder forkledde hun en av sine elskere som Ara og spredde ryktet at gudene hadde brakt Ara tilbake til livet, noe som endte krigen.

Historien om Semiramis og Ara den vakre er en historie om solverv, død og gjenoppstandelse, årets rundgang med andre ord. Ara betyr sol. Ara er guden for våren, floraen, jordbruket, det å så og vann. Han blir assosiert med Isis, Vishnu og Dionysus som symbolet for nytt liv.

Dying god – Wikipedia, the free encyclopedia


En ny soloppgang

0 views0 comments
bottom of page