En ny gullalder



Stillheten var som en flokk sultne hyener som slet og dro i ham som om de var i ferd med å suge margen ut av hans siste knokler – den var som ulvenes uling som boret seg inn i ørene hans og var ved å fortære den siste rest av fornuft som ennå var tilbake.

Det var som en gigantisk sekk hadde blitt tredd over hodet hans. Som om natten hadde sunket seg ned over han – men dette kun som et evig og dypt mørke som hverken inkluderte månen eller stjernene som ellers kunne ha lyst opp for ham.

Hans forsøk på å finne svar og å kunne forstå verden rundt seg var blitt omdannet til en intetsigende meningsløshet som var ved å grave seg inn mot hans fortvilte og mistrøstige hjerte. I stedet for å være fylt med fellesskapets berusende kraft var han blitt fylt med ensomhet og et mismot som sto opp mot ham lik en mur.

Hans raseri mot verdens urettferdighet hadde utviklet seg til å bli en sorg han ikke klarte å slukke. I stedet for sinne følte han mismot og bitterhet. I stedet for å bli oppmuntret av glade og lystige toner var det som om verden var blitt fylt med dyster og melankolsk musikk.

Det var som om all kraft hadde gått ut av ham. Hans egne følelser gnagde slik i ham at man kunne tro han var spedalsk. Det var som om de var ved å fortære ham levende. Som om avgrunnen hadde åpnet seg under ham. Han følte seg rett og slett som en dårlig etterligning av Edvard Munchs maleri Skrik.

Han hadde for lengst gitt opp en hver bønn eller rop om hjelp. Hans bønner var ikke blitt hørt og ikke virket det som om de noen gang ville blitt hørt heller. Men da han hadde segnet om og hadde oppgitt et hvert forsøk på å komme seg ut av det tilsynelatende evigvarende og fryktinngytende mørke var det som om et brennende lys steg opp over horisonten og fylte verden med liv, kreativitet og bevegelse.

Det var som om solen selv var ved å stå opp for å la sine kraftige livgivende stråler belyse verden. Hvor hen den skinte ble det han hadde oppfattet som en evig formørkelse omformet til et lys av fornuft og rettferdighet. Solstrålene traff kroppen hans og fylte ham med varme, lykke og glede.

Med et så han at det han trodde hadde vært evig fortapelse var blitt en seier og det som hadde gått tapt faktisk var blitt vunnet. En beruselse fylte hans hjerte. Den ugjennomtrengelig muren han hadde bygget opp rundt seg forsvant og ble skiftet ut med de vakreste og fargeprangende broer.

Det var som han hadde beveget seg inn i en ny mytologisk gullalder. Som om selveste Astraia «stjernejomfruen» som på grunn av menneskhetens fortapelse og grådighet hadde funnet bolig i himmelen hvor hun har blitt kjent for oss som stjernebildet Virgo (Jomfruen) på nytt vandret sammen med oss.

0 views0 comments