Det er vårt valg


ac273-weareallone

78c93-screenshot2012-04-09at6-52-59pm

9ddb6-allnationsallfaithsoneprayeridlenomorewereallchildrenofmotherearthfathersky

Kort versjon

Vi mennesker er vandrende sjeler som kommer fra det samme opphav finner oss et hus – en kropp – hvor vi blir værende mens vi befinner oss på denne jordas overflate, i den materealistiske verden.

Vi trenger hverandres kjærlighet for å overleve. Vi er sosiale vesener og er gjendidig avhengig av hverandre. Et menneske isolert fra andre mennesker vil til slutt oppgi livet og gå inn i oss selv, en nedbrytende prosess. dette på grunn av at det er relasjonen mellom oss som gjør oss til mennesker og som får oss til å ville leve.

Vi er lys som stammer fra samme lyskilde. Vi er her for å spre lys – sivilisasjon. Dette er skrevet ned siden vi begynte å skrive. Det er nedfelt i vår sivilisasjon fra første dag, og er kjent som mesh for sumererne, som vil si dekretene gudene ga til menneskene for at de skulle kunne skape sivilisasjon. Mitra, som betyr pakt, er bådet mellom alt i verden – både mellom mennesker og mellom mennesker og natur.

Men vi har et valg, og kan også spre mørke. Denne friheten mottok vi da vi forlot paradis hvor vi levde i pakt med det økologiske system vi alle er en del av og vandret ut fra vårt felles urhjem.

Vi fikk bevissthet om vår plass og med dette mottok vi samtidig kunnskap som gjør at vi kan endre verden vi lever i og dermed bryte pakten mellom hverandre og med den økologiske helheten vi alle er en del av, med det guddommelige, det skapte.

Med frihet og kunnskap kom ansvar og Vi er gartnere som skal dyrke og passe på verdenshagen. Vi må ta ansvar for hele skapelsen. Vi kan ikke søke Jesus Kristus eller bygge fellesskap uten å fremme rettferdighet.

Vi kan ikke fremme rettferdighet uten å leve enklere og bygge fellesskap. Hvordan kan vi leve med verdens urettferdighet, uten å enten lukke øynene for den eller gå under?

Saken er den at Vestens jag etter makt og rikdom har i mange århundrer tatt livet av mennesker i andre deler av verden. Direkte, gjennom kriger og erobringer. Indirekte, gjennom utbytting, slavehandel, politisk innblanding.

Den Gud vår vestlige forbrukerkultur dyrker, er ikke Bibelens Gud. Amerikanerne har tatt oss alle på kornet når de har “in God we trust” på dollaren sin – for hvilken Gud er det?! “Ingen kan tjene to herrer”, sier Jesus. “Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon” (Matt 6,24).

Nestekjærlighet er omsorg for andre mennesker og det å føle seg ansvarlig for ethvert medmenneskes velferd uten hensyn til religion, kjønn eller politisk standpunkt. I Vesten er nestekjærlighet ofte knyttet til begreper og sitater fra Bibelen.

I Lukas 10,27-28 står det: «Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Da sa Jesus: Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»

I Romerne 13,9 sier Paulus: «For budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv.»

Troen har med hele livet vårt å gjøre. Hvordan vi innretter oss i våre samliv, våre pengeplasseringer, våre politiske valg og vennskap. Gud er rettferdighetens Gud. Han er enkers og farløses forsvarer, han byr sitt folk å ta godt imot de fremmede som kommer til landet – “for selv var dere også fremmede en gang”. Da kan vi ikke leve greit med at verden ser ut som den gjør.

I vår verden dør det 40.000 barn hver dag. De er alle barn skapt i Guds bilde. Mange av dem kunne vært reddet med enkle midler, hvis vår økonomiske og politiske vilje var tilstede. Flere tusen kvinner og barn misbrukes og mishandles.

Pengestrømmen fra sør til nord er mye større enn fra nord til sør, og vi er i ferd med å ødelegge den jorda vi bor på. Vi, som ble skapt som gartnere, og satt til å passe og dyrke verdenshagen.

Troen kan hjelpe oss til å se både mørket og lyset, både djevelskapen og undrene av godhet i verden. Troen kan gi oss livsmot, håp, kampvilje og handlekraft. Tro er ikke politikk, men den må få politiske konsekvenser.

Dette ved et politisk, økonomisk, sosialt og åndelig engasjement for å fremme verdier den kristne tro står for: Kjærlighet, fellesskap, solidaritet, bærekraftig utvikling.

Lang versjon

Vi mennesker er vandrende sjeler som kommer fra det samme opphav finner oss et hus – en kropp – hvor vi blir værende mens vi befinner oss på denne jordas overflate, i den materealistiske verden.

Vi trenger hverandres kjærlighet for å overleve. Vi er sosiale vesener og er gjensidig avhengig av hverandre. Et menneske isolert fra andre mennesker vil til slutt oppgi livet og gå inn i oss selv, en nedbrytende prosess. Dette på grunn av at det er relasjonen mellom oss som gjør oss til mennesker og som får oss til å ville leve.

Vi er lys som stammer fra samme lyskilde. Vi er her for å spre lys – sivilisasjon. Dette er skrevet ned siden vi begynte å skrive. Det er nedfelt i vår sivilisasjon fra første dag og er kjent som mesh for sumererne, som vil si dekretene gudene ga til menneskene for at de skulle kunne skape sivilisasjon.

Mitra, som betyr pakt, avtale, lovnad, er båndet mellom alt i verden – både mellom mennesker og mellom mennesker og natur. Mitra, som ført blir nevnt i skriftlige kilder i den armensk-hurriske staten Mitanni (Mi-ta-nni), også kjent som Hurri (Ḫu-ur-ri), Maryannu (Ma-ri-a-nnu) , Nahrin (Nah-ri-n)lokalisert i nordøstlige Syria i det armenske høylandet, betyr venn, eller det som binder sammen og som skaper allianse.

Maryannu er et gammelt ord for en krigeradel som dominerte mange samfunn i Sørvest Asia under bronsealderen, og betyr ung kriger. Armenia var den første kristne stat.

Mitra og Jesus er en og den samme. Naturen opprinnelige tilstand, eller harmoni, kommer fra me, fra mesh (staten Mitanni, guden Mitra, kongen Mita), som betyr lys, eller belyst, og den egyptiske gudinnen Maat, som på kinesisk er wu, inkludert wusun. Alt betegner lys, eller det belyst, som vil si frihet fra undertrykkelse og rettferdighet. Derfor den frygisk-armenske frigjøringslua.

Hurriere var et oldtidsfolk som snakket et hurro-urartiske språk og levde i Sørvest Asia, Anatolia og nordlige Mesopotamia. Den største og mest innflytelsesrike hurrittiske nasjonen var Mitanniriket.

Etnisiteten til folket i Mitanni er det vanskelig å avgjøre med sikkerhet. Det er foreslått at et fortsatt udelt indoiransk språk var til stede. Annen forskning har dog vist særskilte indoariske trekk var tilstede. Farao Thutmose III av Egypt nevner folket ermenen og sier at paradis hviler på sine fire pillarer i deres land i 1446 f.vt.

Den hurrittiske befolkningen i Syria i de følgende århundrene synes å ha oppgitt deres gamle språk og gått over til den assyriske dialekten av akkadisk, eller kanskje mer sannsynlig arameisk, og dermed dannet utgangspunkt for det folk som kom til å bli kjent som arameere, samt skapte det khaldeiske dynastiet i Babylon.

Det skjedde på omtrent samme tid da et aristokrati snakket urartisk, tilsvarende til gammelhurrittisk, opprettet det proto-armenske kongeriket Urartu, eller Van, som ble omgjort til det armenske orontide dynastiet på 600-tallet f.vt.

Forskere som Carl Friedrich Lehmann-Haupt (1910) mente at folket Urartu kalte seg selv khaldini, eller kaldeere, etter deres hovedgud Khaldi. Nairi, et jernalderfolk i området Van, har blitt betraktet som beslektet eller identisk med Urartu.

Kaldi, også kjent som Haldi eller Haik, som var urartiernes krigergud, guden som kongene i Urartu ba til når de skulle til krig, var i tillegg til de to andre gudene, stormguden Theispas av Kumenu og solguden Shivini av Tushpa, en av urartiernes tre hovedguder. Hans tempel befant seg i Ardini, også kjent som Muṣaṣir (Mu-ṣa-ṣir), som betyr slangens utgangspunkt.

Den indo-ariske guddinnen Kali dyrkes ofte i egen kraft, men like gjerne som kona til Shiva, eller Shivas feminine aspekt, mens Shivini, eller Artinis, som betyr soloppgang eller å våkne, var den urartiske solguden.

I den trilingvistiske Behistun innskriften, laget på ordre av Darius den store av Persia i 521-520 f.vt., blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk.

Armensk har mange lag av låneord og viser spor av lang språkkontakt med hurro-urartisk, gresk og indo-iransk. Lingvister klassifiserer armensk som en uavhengig bransje av den indo-europeiske språkfamilien. Språket deler en rekke likheter med gresk og frygisk, samt Sanskrit.

Den indoeuropeiske språkstammen oppsto trolig i Shengavit, også kjent som Kura Araxes, kulturen i det armenske høylandet, i det som i dag er kjent som Jerevan (Ara-van). Denne kulturen viser også, via store syklopiske murer og obelisker slektskap med minoerne og mykenerne, samt etruskerne, som ankom Italia og var blant de folk som dannet Romerriket.

Forskerne mener at Urartu er en akkadisk variant av Ararat som er nevnt i Det gamle testamente, og faktisk er Araratfjellet lokalisert i samme område som oldtidens urartiske rike, bortimot 120 km nord for dens tidligere hovedstad.

Hurrierne utviklet seg til å bli kaukasere, semitter og indoeuropeere. Disse stammer fra Noah, eller nakh, folket. Vainakh folket levde i området rundt Ararat.

Nakhchivan betyr urhjemmet, eller herkomstens sted, og er en bibelsk referanse til Noas arks landing på toppen av Ararat. Nakhchivan ble ifølge armensk tradisjon grunnlagt av Noa. De eldste sporene av kultur i regionen, som var del av statene Mannae, Urartu og Media, dateres til den neolittiske perioden.

Nakharar, fra det parthiske naxvadār, som betyr dem som har forrang, var en arvetittel for den høyeste graden gitt til den armenske adelen. Opprinnelsen strekker seg tilbake til det hedenske Armenia, som var samtidig med Romerriket og det parthiske imperiet.

I tillegg til å referere til det berømte bibelske fjellet opptrer Ararat også i navnet til et kongedømme nevnt i Bibelens Jeremias bok 51:27, nevnt sammen med Minni og Ashkenas.

Eldre tekster fra den hurriske byen Nuzi i Mesopotamia viser livet i området omkring 1500-tallet f.vt. De er viktige for Bibel studier av Det gamle testamentet, og da spesielt patriarkenes tid. Dokumentene fra denne byen i Mitanni belyser hurriernes gamle lover og disse tilsvarer det vi vet om Bibelens patriarker.

Abrahams klan, som representerer begynnelsen for både hebreere via Isak og arabere via Ismael, kom fra regionen mellom Urfa (Ur/Ar) i nordøst Syria og Harran vest for Urfa. Disse migrerende hurrierne var kjent for å adoptere de lokale språkene i landene hvor de slo seg ned, og Abrahams klan adopterte det fønikiske språket nå kjent som hebreisk.

Bibelens patriarker er lite annet enn en kronologisk historie om befolkningen og sivilisasjonen slik den utviklet seg. Sem, som har betydning: «navn», eller «ry, velstand», er i Det gamle testamentet i Bibelen, samt innen islamsk litteratur, en av Noahs sønner. I henhold til tradisjonen var han den eldste, skjønt andre henviser til den nest eldste.

I Første Moseboks kapittel 10:21 står det om hans relative alder og ætt i relasjon til den yngre broren Jafet. Tvetydighet i teksten har ført til ulike oversettelser. Nettbibelen er oversatt som: «Sem, Jafets eldste bror, fikk også barn. Han ble stamfar til alle Eber-sønnene».

En bokstavtro oversettelse fra Kong James’ bibel gir følgende: «Til Sem også, far til alle barna til Eber, bror av Jafet den eldre, selv til ham ble det født barn». En bokstavtro oversettelse fra den nye amerikanske Bibelen forteller at: «Også til Sem, far til alle barna til Eber, og den eldste broren av Jafet, ble barn født».

Første Mosebok 11:10 nedtegner at Sem var fortsatt 100 år gammel da hans sønn Arpaksjad ble født, to år etter syndefloden, noe som gjør at han var bortimot 99 år da oversvømmelsen begynte, og at han levde i ytterligere 500 år etter dette, noe som betyr at han ved sin død var rundt 600 år.

Sem omtales som stamfaren til flere folkeslag, som derfor ble kalt semitter. Hans sønner var Elam, Assur, Arpaksjad, Lud og Aram, som den jødiske historikeren Josefus, blant mange andre, har ansett som nasjonene Elam, Assyria, Kaldea, Lydia, og Syria. Han fikk også døtre, sier Bibelen, men de nevnes ikke ved navn.

Arpaksjad ble stamfar til Ura og Kesed, som skal ha grunnlagt byen Ur Kesdim, eller kaldeernes Ur vest for Eufrat. Han er stamfar i direkte linje til Shelah, Eber, Peleg, Reu, Serug, Nahor, Terah, Abraham, Isak og Jakob, hvor av flesteparten av dem var polyteistiske.

Terah livde i Kaldeernes Ur sammen med sin familie, men Terahs sønn Abram hadde et møte med Gud, som ba ham om å ta sin familie, forlate Haran og flytte til Kanaan. Terah koordinerte reisen og ville begi seg på vei, men stanset i byen Haran, som befant seg på veien og hvor han døde.

Abraham, fødenavn Abram, som har blitt eponymet til de abrahamittiske religioner, inkludert jødedommen, kristendommen og islam. I henhold til både Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente for kristne) og Koranen er Abraham stamfar til mange stammer. Jødene anser Abraham som grunnlegger av folket Israel og deres stamfar.

Abram was called by God to leave his father Terah’s house and native land of Mesopotamia in return for a new land, family, and inheritance in Canaan, the promised land. Abraham, Nakor og Haran, og datteren Sarai (Sara).

Første Mosebok er fortellingen som nedtegner livet til Abraham og presenterer hans rolle som den som kunne bare tilfreds gjennom et monoteistisk overenskomst eller pakt mellom ham selv og Gud. Koranen har fortellinger om Abraham og hans avkom som er tilsvarende til de som er i Bibelen.

Det er en voksende konsensus blant bibelforskere at fortellingen i Første Mosebok om Abraham har sin opprinnelse fra litterære sirkler fra 500- og 400-tallet f.vt., hvor den tjente til å forsikre og overbevise israelittene i landflyktighet om at til tross for ødeleggelsen av Jerusalem, templet og kongedømmet av Davids Hus, innebar Jahves omgang og behandling av deres forfedre at de fikk en historisk grunnleggelse og et opphav som ga håp for framtiden.

Abrahams tilknytning til områdene Mamre og Hebron i den sørlige delen av av Jerusalems område og Juda antyder at dette var opphavet til Abrahams kult.

Mange kristne betrakter Abraham som en tidlig figur i deres religion. I islam er Abraham anerkjent som en profet, patriark og budbringer under navnet Ibrahim. Muslimer kaller tilhengere av de andre abrahamittiske religioner som «bokens folk», og ser på Abraham som en av de viktigste av mange profeter sendt av Gud, samt som en arketype av den perfekte muslim.

Kristne og muslimer tror at Jesus var en etterkommer av Abraham, og i tillegg tror muslimer at også Muhammad var en etterkommer via Ismail, den første sønnen til Abraham og Abrahams kone Saras egyptiske slave eller tjenerinne Hagar. I følge islamsk overlevering, hvor han som Ismail regnes som en av islams profeter, hjalp Ismael Abraham ved byggingen av Ka’baen i Mekka.

Hubal var en gud som ble dyrket i det før-islamske Arabia, især ved Kaba i Mekka. En statue av Hubal befant seg i nærheten av Kaaba er beskrevet som formet som en menneskelignende figur med høyre hånd skiftet ut med en gylden hånd.

Kong Mita fikk sitt navn fra Mitanni. Midaser navnet på minst tre medlemmer av Frygia. Den mest kjente av dem er husket i gresk mytologi for hans evne til å gjøre alt han tok på med sin hånd om til gull, noe som kom til å bli kjent som det gyldene berøring, eller rett og slett Midas berøring.

Ismael var Isaks halvbror. Isak er den andre av de tre store patriarkene nevnt i det Gamle Testamente og sønn av Abraham og Sara, opprinnelig Sarai. I den hebraiske Bibelen er Jakob sønnen til Isak og Rebekka, sønnesønn av Abraham og Sara og av Betuel, og den yngre tvillingbroren av Esau.

Jakob, i betydningen «hel» eller «beintrekker», senere kjent som Israel, i betydningen «kjempet med Gud/han kjemper med Gud», er den tredje patriark av det hebraiske folket som Gud inngikk en pakt med, og som stamfar til stammene i Israel.

Jakobs etterkommere ble kjent som «Israels barn» (ofte oversatt som «Israelitter») og landet som de vant fra kanaanittene ble til slutt kjent som Israels lovede land. Den moderne staten Israel benytter også dette historiske navnet. Uttrykket «Israels lovede land» nevnes ikke i det Nye testamentet.

Men vi har et valg, og kan også spre mørke. Denne friheten mottok vi da vi forlot paradis hvor vi levde i pakt med det økologiske system vi alle er en del av og vandret ut fra vårt felles urhjem.

Vi fikk bevissthet om vår plass og med dette mottok vi samtidig kunnskap som gjør at vi kan endre verden vi lever i og dermed bryte pakten mellom hverandre og med den økologiske helheten vi alle er en del av, med det guddommelige, det skapte.

Med frihet og kunnskap kom ansvar og Vi er gartnere som skal dyrke og passe på verdenshagen. Vi må ta ansvar for hele skapelsen.

Vi kan ikke søke Jesus Kristus eller bygge fellesskap uten å fremme rettferdighet. Vi kan ikke fremme rettferdighet uten å leve enklere og bygge fellesskap. Hvordan kan vi leve med verdens urettferdighet, uten å enten lukke øynene for den eller gå under?

I Kairos-dokumentet, et teologisk dokument skrevet av palestinske teologer og lansert i Bethlehem den 11. desember 2009, har de tolket Bibelens budskap og sier at «konklusjonen er at Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina».

Dokumentet erklærer at enhver bruk av Bibelen for å legitimere eller støtte politiske alternativer og posisjoner som er basert på urett, utøvd av en person mot en annen, eller et folk mot et annet, gjør religionen om til menneskeskapt ideologi og undergraver helligheten, universaliteten og sannheten i Guds ord. Det erklærer at den israelske okkupasjonen av palestinsk land er en synd mot Gud og mennesker, fordi den fratar palestinerne grunnleggende menneskerettigheter gitt av Gud.

Dokumentet erklærer at enhver teologi som tilsynelatende er basert på Bibelen eller på troen eller på historien, og som legitimerer okkupasjonen, står langt fra kristen lære, fordi den oppfordrer til vold og hellig krig i den allmektige Guds navn.

Gud underordnes rent menneskelige interesser, og gudsbildet ødelegges i mennesker som lever under både politisk og teologisk urettferdighet.

Kairos-dokument ble skrevet på grunn av at noen teologer i Vesten forsøker å knytte en bibelsk og teologisk legitimitet til landet Israel som gjør at palestinernes rettigheter blir krenket. Men palestinernes tilhørighet til landet er en naturlig rett. Det er ikke bare et ideologisk eller teologisk spørsmål. Det gjelder liv eller død. Bibelens løfter har med andre ord blitt en trussel mot palestinernes eksistensberettigelse og Bibelens «godt nytt» har blitt et «dødsbudskap».

De kristne palestinerne lider vi på grunn av noen teologers feiltolkninger. De ser det derfor som sin oppgave oppgave å sikre Guds ord som en kilde til liv og ikke til død, slik at «godt nytt» forblir hva det er, «godt nytt» for dem og for alle andre.

Forfatterne av dokumentet henter sin inspirasjon fra det sør-afrikanske Kairos-dokumentet fra 1985 som var et viktig teologisk verktøy som oppfordret verdenskirken til å bekjempe det brutale apartheidregimet.

Saken er den at Vestens jag etter makt og rikdom har i mange århundrer tatt livet av mennesker i andre deler av verden. Direkte, gjennom kriger og erobringer. Indirekte, gjennom utbytting, slavehandel, politisk innblanding.

Den Gud vår vestlige forbrukerkultur dyrker, er ikke Bibelens Gud. Amerikanerne har tatt oss alle på kornet når de har “in God we trust” på dollaren sin – for hvilken Gud er det?! “Ingen kan tjene to herrer”, sier Jesus. “Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon” (Matt 6,24).

Nestekjærlighet er omsorg for andre mennesker og det å føle seg ansvarlig for ethvert medmenneskes velferd uten hensyn til religion, kjønn eller politisk standpunkt. I Vesten er nestekjærlighet ofte knyttet til begreper og sitater fra Bibelen.

I Lukas 10,27-28 står det: «Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Da sa Jesus: Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»

I Romerne 13,9 sier Paulus: «For budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv.»

Troen har med hele livet vårt å gjøre. Hvordan vi innretter oss i våre samliv, våre pengeplasseringer, våre politiske valg og vennskap. Gud er rettferdighetens Gud. Han er enkers og farløses forsvarer, han byr sitt folk å ta godt imot de fremmede som kommer til landet – “for selv var dere også fremmede en gang”. Da kan vi ikke leve greit med at verden ser ut som den gjør.

I vår verden dør det 40.000 barn hver dag. De er alle barn skapt i Guds bilde. Mange av dem kunne vært reddet med enkle midler, hvis vår økonomiske og politiske vilje var tilstede. Flere tusen kvinner og barn misbrukes og mishandles.

Pengestrømmen fra sør til nord er mye større enn fra nord til sør, og vi er i ferd med å ødelegge den jorda vi bor på. Vi, som ble skapt som gartnere, og satt til å passe og dyrke verdenshagen.

Troen kan hjelpe oss til å se både mørket og lyset, både djevelskapen og undrene av godhet i verden. Troen kan gi oss livsmot, håp, kampvilje og handlekraft. Tro er ikke politikk, men den må få politiske konsekvenser.

Dette ved et politisk, økonomisk, sosialt og åndelig engasjement for å fremme verdier den kristne tro står for: Kjærlighet, fellesskap, solidaritet, bærekraftig utvikling.

0 views0 comments