Det armenske høylandet

File:Armenian Highlands.jpg

Oldtiden

Det armenske høylandet, også kjent som sivilisasjonens vugge, grenser til Kaukasus i nord, Zagros i øst, Mesopotamia i sør og Lilleasia i vest. Området har vært bebodd i flere tusen år. Det var her jordbruket og husdyrhold ble utviklet under den neolittiske revolusjon, det var her de første megalittiske bygningene ble reist og herfra de ulike metallene, slik som bronse og jern, først ble oppdaget. Man trodde lenge at de første byene oppsto i Sumer i det sørlige Irak, men man har nå kommet frem til at også byene først oppsto i Det armenske høylandet i den østre delen av Anatolia.

Mens semittisk oppsto i Nord Syria oppsto den indoeuropeiske språkfamilien i den transkaukasiske regionen, og da trolig i den tidlige transkaukasiske Kura-Araxes kulturen (3400-2000 f.vt.), som først er å finne på Ararat-slettene, eller rett nord for Kaukasus og med folk som ankom fra Det armenske høylandet.

Gresk-arisk, eller gresk-armensk-arisk, er en hypotetisk gruppe innen den indo-europeiske språkfamilien som er stamspråket til både gresk, armensk og indo-iransk. Proto-armensk er med å finne mellom gresk og indo-iransk, noe som synes å stemme ettersom armensk deler visse trekk med disse to språkfamiliene, noe som tyder på at det indo-europeiske urhjemmet er å finne i Det armenske høylandet.

Gresk-arisk vil måttet ha splittet opp fra hverandre og inn i gresk og indo-iransk på 3000-tallet f.vt. Frygisk, som armensk ofte blir sammenlignet med, er også inkludert. Armensk vil også ha måttet være inkludert under begrepet arisk-gresk-armensk, som må ha blitt splittet inn i gresk/frygisk og armensk-arisk, som vil si stamspråket til armensk og indo-iransk.

Gresk-arisk blir antatt å være sen proto-indo-europeisk PIE, eller sen indo-europeisk (LIE), som vil si at det var det var disse språkene som formet den siste dialektgruppen som korresponderer til det siste nivået av lingvistisk enhet i det indo-europeiske urhjemmet. Gresk og indo-iransk hadde blitt separert og migrert vestover og østover omkring 2500 f.vt.

Armensk, som enten utviklet seg i Det armenske høylandet eller med folk som migrerte rundt Svartehavet og ankom Lilleasia via Balkan, er et arisk språk som viser store likheter med hurrisk. Men mens hurrierne, som introduserte “den hestetrukne vogna, hjulet og trente hester til å trekke den ut til de pontiske slettene, hvor indoeuropeerne spredde seg til hele det eurasiatiske kontinentet, delte sitt språk med urartierne, såkalt hurri-urartisk, taler både kurdere og armenere i dag indoeuropeiske språk.

Jernalderstaten Urartu, som korresponderer med kongedømmet Ararat, også kjent som Van, var en tidlig armensk stat, noe også Mittanni (Mi-ta-an-ni) 1500-1300 f.vt.), var. En annen kilde er farao Thutmose III av Egypt, som erklærer at «Paradis hviler på fire pilarer» i deres, armenernes, land i 1446 f.vt.

På den trilingvistiske Behistun innskriften fra 521/0 f.vt. og skrevet på ordre av Darius den store av Persia blir landet referert til som Urartu på assyrisk kalt Arminiya på gammel persisk og Harminuia på elamittisk. I sin største utstrekning strakk den armenske staten seg fra Kaukasus og til hva som i dag er det sentrale Tyrkia, Libanon og Nord Iran.

Armenia har blant annet blitt identifisert i bronsealderkilder fra både Mesopotamia og Egypt, og Aleppo, som ble bebodd på 5000-tallet f.vt. og som i historiske kilder opptrer som en mye viktigere by enn Damaskus, ble kalt Armi. Armi, kjent for akkaderne som Armani, var et uavhengig kongedømme med tette bånd til Ebla, hvor et av de tidligste semittiske språkene ble talt. Armi blir beskrevet som Eblas alterego.

Kura Araxes kulturen utviklet hestetrukne vogner og kjerrer, som kunne bli inkludert i kurgan-graver. Begravelsespraksisen er blandet. Flatgraver blir funnet, noe også kurgan-graver gjør. Dette peker på heterogen etnolingvistisk befolkning. Lingvistisk inkluderte kulturen både hurriske og urartiske elementer, samt tilstedeværelsen av kvartvelisk. Mye tyder på at indoeuropeisk, som har store likheter med hurri-urartisk, samt kartvelisk og nord-kaukasiske språk, kan ha utviklet seg her.

Kulturen kom til å ha glimrende utvikling av kobber, bronse, arsenikk, sølv, gull og tinn og deres metallgjenstander ble spredd i et enormt område, inkludert Volga, Dnieper og Don-Donets systemene i nord, Syria og Palestina i sør og Lilleasia i vest, noe også deres egenartede keramikk gjorde. Det var malt svart og rødt med geometriske design.

Spredningen av denne keramikken, sammen med arkeologiske spor etter invasjoner, tyder på at Kura-Araxes folket spredde seg langt fra sine hjem og hadde utstrakte handelsforbindelser. Trolig spredde de seg sørover hvor de dannet staten Mitanni, som ble dannet av en arisk elite som hersket over en hurrisk befolkning.

Mittanni, som blant annet har gitt opphavet til Mitra og Mithraismen, også kjent som Maryannu (Marya-nnu), Nahrin, som betyr elvelandet, og Hanigalbat (Ha-ni-gal-bat),var et av de mektigste rikene i Sørvest Asia, og navnene på aristokratiet er av arisk opprinnelse, noe også deres guder, inkludert Mitra, Varuna, Indra og Nasatya, gjør.

Kurdisk, som er et nordvest-iransk språk, utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Det kaspiske hav, og som ankom det som i dag er Iran for 3000 år siden. Kurdisk ble trolig separert fra de andre dialektene i Sentral Iran i de første århundrene av vår tidsregning.

Kurdisk, persisk og baluchisk deler en del spåklige likheter som tilsier at det kurdiske kjerneområdet må ha vært i de sentrale delene av Iran. Mens perserne befant seg i Fars provinsen i Sørvest Iran, holdt balucherne seg i de sentrale områdene i Vest Iran, mens kurderne enten levde i Nordvest Luristan eller i Isfahan provinsen.

Kurdistan, den fjellrike regionen der de fleste av kurderne levd, har lenge vært en buffersone mellom den tyrkisk-, arabisk-og persisk-talende deler av den muslimske verden. Politisk utgjorde Kurdistan en periferi til hver av disse kulturpolitiske regionene, men det har også hatt den viktige kulturelle rolle mekling mellom dem.

Kurdere har ofte fungert som en bro mellom forskjellige intellektuelle tradisjoner i den muslimske verden og kurdiske ulama har gjort store bidrag til islamsk stipend og muslimske litteratur på arabisk og tyrkisk, samt persisk. Kurdere har spilt viktige roller i Islams historie, men dette har ofte vært ubemerket fordi de ikke eksplisitt identifisere seg med deres etniske opprinnelse, når de uttrykte seg skriftlig de vanligvis gjorde det i en (eller flere) av de tre nabo språk.

Selv om det ikke er noen kilder på det kurdiske språket før 1300-tallet indikerer tilstedeværelsen av armenske låneord at det må ha vært kurdisk-armensk kontakt siden minst på 1100-tallet. Men også kurderne kan vise til en lengre fartstid i området ettersom også de kan vise til slektskap med hurrierne, noe som gjør at vi selv i dag kan finne vesentlige likheter mellom armenere og kurdere.

Grekerne, som utviklet seg med folk som reiste fra det indo-europeiske urheimatet og rundt Svartehavet har levd i Anatolia fra omkring 1200 f.vt. I etterkant av uro i Hellas under bronsealderkollapset ble Den aegeiske kyst i Lilleasia bosatt av ioniske og aeoliske grekere og ble kjent som Ionia og Aeolia. En mengde greske kolonier ble dannet av både fastlandsgrekere og bosettere fra kolonier som Miletus, inkludert Bysants, som ble dannet av kolonister fra Megara på 700-tallet f.vt.

I etterkant av erobringen av Lilleasia av Alexander den store ble Lilleasia styrt av et antall hellenistiske kongedømmer, slik som attalidene av Pergamum, og resten av området ble åpnet for gresk bosetting. I etterkant av Alexanders død fulgte en fredelig hellenisering, noe som blant annet førte til at de lokale anatoliske språkene hadde blitt skiftet ut med gresk omkring 100-tallet f.vt.

Nemrut er et høyt fjell i provinsen Adiyaman i sørøstlige Tyrkia. Det er plassert på UNESCOs liste for verdensarven. Det er kjent for flere rundt 8-9 meter høye statuer fra antikken, som ble oppført rundt det som man antar er en kongelig grav av den armenske kong Antiochos av den armenske staten Kommagene på 100-tallet f.vt.

Statuene representerer ham selv, to løver, to ørner og ulike greske, armenske og iranske guder, slike som Herakles-Vahagn, Zevs-Aramazd eller Oromasdes (assosiert med den iranske guden Ahura Mazda, Tyche og Apollon-Mithras. Disse statuene var en gang anbrakt med navnene til hver gud innskrevet på dem.

 Antikken

Armensk mytologi bar tidligere preg av å være influert av zoroastrianisme, med gudommer som Aramazd, Mihr og Anahit, samt assyriske tradisjoner, som Barsamin, men det var også egne lokale tradisjoner, slik som Hayk, eller Vahagn, og Astghik.

Armenerne, var opprinnelig naturdyrkere, men hadde etter hvert gått over til å dyrke nasjonale guder, hvor av mange har sine sidestykker i romersk, gresk og persiske kulturer, var de første som antok Kristendommen. Armenia, som var den første staten i verden som innførte kristendommen som sin offisielle religion, ble kristent i år 301. Man kan kan spore den armenske kirkes opprinnelse til apostlene Bartholomew og Thaddeus i det første århundre, noe som gjør at den er apostolisk.

Armenia antok noe senere sitt egne armenske alfabet oppfunnet av Mesrop Mashtots (d. 440) for ytterligere å styrke den armenske nasjonale identitet. Dette innledet Armenias gullalder, da mange utenlandske bøker og manuskripter ble oversatt til armensk av Mesrops elever.

Det greske alfabetet, som avstammer fra det tidligere fønikiske alfabetet, ble utviklet på 800-tallet f.vt., og ble i sin tur brukt til å forme flere andre europeiske og sørvestasiatiske skrifter, inkludert kyrillisk og latinsk. Kurdisk på sin side ble utviklet som en variant av det latinske alfabetet via et system laget av Jeladet Ali Bedirkhan i 1932, eller ved hjelp av en variant av det persiske alfabetet.

Armenia, som blir ansett for å være den eldste moderne stat, befant seg etter hvert mellom Det sassanidiske perserriket (224-651) og Det bysantinske riket (330–1204/1261-1453), som kjempet om å ha kontrollen over landet. Dette på grunn av sin strategiske beliggenhet og betydning.

Sassanide imperiet, også kjent som Eranshahr og Eran i mellompersisk og Iranshahr og Iran i nypersisk, som var det siste pre-islamske iranske imperiet, utviklet seg fra det parthiske imperiet og var sammen med Det bysantinske riket anerkjent som et av hovedmaktene i Sørvest og Sentral Asia i en periode på mer enn 400 år.

Utgangspunktet for Det bysantinske imperiet, som var en overveiende gresktalende fortsettelse av Romerriket under senantikken og middelalderen, var den østlige delen av Romerriket (ofte kalt den østlige Romerriket i denne sammenheng), som overlevde fragmenteringen og kollapset av Det vestlige Romerriket på 500-tallet, men fortsatte å trives og eksisterende i ytterligere tusen år før det falt til fordel for de osmanske tyrkere i 1453.

Under det meste av sin eksistens, var Det bysantinske riket den mektigste økonomiske, kulturelle og militære kraft i Europa. Dets hovedstad var Konstantinopel (dagens Istanbul), opprinnelig kjent som Bysants. Den ble oppkalt etter keiser Konstantin I, som i 330 gjorde den til Romerrikets hovedstad og ga den navnet Nova Roma (Nye Roma). Etter hans død fikk den navnet Konstantinopel. Den forble hovedstaden i Det bysantinske riket til den ble erobret av osmanerne den 29. mai 1453.

Det bysantinske riket og Det persiske sassanide riket delte Armenia i 387 og i 428. Mens Vest Armenia falt under bysantinsk styre falt Øst Armenia under sassanidisk kontroll, som kom til å bli kjent som det persiske Armenia, etter det armenske arsacide-dynasiets fall i 428.

Dette på tross for at Armenia fortsatte å være en sterk nasjon som hadde sterk innflytelse i begge de to imperiene. Blant annet inngiftet de armenske og persiske dynastiene seg med hverandre, og i visse perioder var det herskende dynastiet i Det bysantinske riket armensk.

Men selv etter etableringen av bagratide Armenia under ledelse av Ashot I av Bagratidene i 885 fortsatte deler av det historiske Armenia og armensk-bebodde områder å befinne seg under bysantinsk herredømme.

Lilleasia var et av de første stedene hvor kristendommen spredde seg, så befolkningen var overveiende kristen og armensk- eller gresk-talende på 400-tallet. Lilleasia og Konstantinopel var i de neste 600 årene senteret i den hellenistiske verden, mens Hellas selv erfarte gjentagne invasjoner og nedgang.

Assyrere og arameere

 assyrian-design10.jpg
anunaki 9788854402683

I etterkant av Assurbanipal (685-627 f.vt.), den siste sterke assyrike kongen av det nyassyriske riket, begynte det assyriske riket å gå i oppløsning. Hans to tvillingsønner etterfulgte ham i tur og orden som konger, samtidig som det oppstod stridigheter om makten. Til sist ble Assyria angrepet av hærene til babylonernes konge Nabopolassar og medernes konge Kyaxares, som inntok, plyndret og la de mektige assyrerbyene Assur, Kalhu og Ninive i aske.

Det meste av Assyria ble styrt av Babylon fra i perioden 605-539 f.vt., men den nordlige delen gikk da over til først å bli styrt av mederne og deretter, fra 549 f.vt., av deres etterfølgere, perserne, som hadde tilranet seg makten fra det forrige mediske dynastiet.

Assyria forsøkte å gjøre opprlør mot de nye herskerne, perserne, men det ble slått ned av Kyros den store (559-530 f.vt.), grunnleggeren av akamenideriket (553–334 f.vt.), i 545 f.vt. Etter dette ble det en del av akamenideriket, som Athura fra 549-330 f.vt. På høyden av sin makt, styrte akamenide-herskerene av Persia over territorium som bestod av deler av dagens Irak, Egypt, Syria, Pakistan, Jordan, Israel, Libanon, Armenia, Sentral-Asia, Kaukasus og den asiatiske delen av Tyrkia.

Assyria ser ut til å ha kommet seg dramatisk og blomstret i denne perioden. Det ble et stor landbruks- og administrativt sentrum i akamenideriket, og deres soldater var en bærebjelke i den persiske hæren. Assyria forsøkte på nytt å gjøre opprør mot det persiske imperiet i 520-519 f.vt., men også denne gangen uten å lykkes.

Perserne befant seg i århundrer under assyrisk dominans og assyrisk innflytelse kan sees i akamenidenes kunst, infrastruktur og administrasjon. Tidlige persiske herskere så seg selv som etterfølgere til Ashurbanipal, og mesopotamiske arameisk ble beholdt som lingua franca av imperiet i over to hundre år. Ninive ble aldri gjenoppbygd imidlertid, og 200 år etter at den ble plyndret kunne Xenophon rapportere at bare et lite antall folk bodde i byens ruiner.

Alexander den Store, den makedonske keiser fra Hellas, erobret Assyria i 330 f.vt. Det ble en del av Selevkidriket og ble omdøpt til Syria, som er en hurrisk, luvisk og gresk term for Assyria. Det er på dette tidspunkt at kontroversen rundt termene Syria og Assyria oppstår.

Seleucidene brukte ikke kun navnet for å benevne Assyria, men om alt land vest som hadde vært en del av det assyriske imperiet, inkludert Aram, som vil si dagens Syria. Da de mistet kontrollen over Assyria overlevde navnet Syria og ble brukt bare til landet Aramea i vest, som en gang hadde vært en del av den assyriske imperium. Dette førte til at både assyrerne fra Mesopotamia og syrerne fra Levanten, eller arameerne, blir kalt syrere i gresk-romersk kultur.

Assyria kom som Athura på nytt under det partiske imperiets kontroll. Den assyriske byen Assur fikk en viss grad av autonomi og templer til de innfødte assyriske gudene ble reist. En rekke neo-assyriske stater oppsto, inkludert Adiabene, Osroene og Hatra. Området ble deretter en del av Roma som den romerske provinsen Assyria. Assyrerne begynte å konvertere til kristendommen fra Ashurism i perioden i de første århundrene etter vår tidsregning. Romerne og partere kjempet om Assyria og resten av Mesopotamia frem til 226 e.vt., da regionen ble overtatt av Sassanideriket.

Det var kjent som Asuristan i denne perioden, og ble et sentrum for Kirken i øst, som nå er kjent som den assyriske kirke i øst. Det var en blomstrende syrisk (assyrisk) kristen kultur som eksisterer den dag i dag. Byen Ashur blomstret, og ser ut til å ha fått en stor autonomi i denne perioden. Templer ble fortsatt dedikert til den nasjonale guden Ashur i hjembyen og i Harran på 400-tallet, noe som indikerer en assyrisk identitet fortsatt var sterk.

I etterkant av å ha vært erobret av Alexander den store ble området som i dag er Syria en del av greske seleucide imperiet og gresk overtok for arameisk som offisielt språk. Seleucidene og partherne konkurrerte om området, sopm senere ble kasteball mellom romerne og sassanide perserne. Palmyra, et mektig arameisk kongedømme oppsto i denne perioden, og i en periode sto det opp mot både romerske og persiske forsøk på erobring. Området ble deretter underlagt Det bysantinske imperiet. Kristendommen begynte å få fotfeste der i de første århundrene og arameisk skiftet gradvis ut kanaanittisk i Fønikia og hebraisk i Israel/Palestina.

Regionen ble erobret av araberne på 700-tallet. Arameisk og kristendom overlevde blant en større del av befolkningen, som motsatte seg arabifisering og islamisering, men det lokale vest-arameiske språket blir i dag kun snakket av noen få tusen mennesker ettersom majoriteten har gått over til arabisk, hvis de ikke helt og holdent har fått en arabisk identitet. Mesopotamisk øst-arameisk, som ennå inkluderer noen låneord fra akkadisk, samt strukturelle likheter, overlever blant de fleste assyriere, som lever i Irak, Nordøst Syria, Sørøst Tyrkia og Nordvest Iran.

Etter den arabiske islamske erobringen på 700-tallet ble Assyria oppløst som en enhet. Under arabisk styre gikk Mesopotamia som helhet gjennom en prosess med Arabisering og islamisering, og regionen så en stor tilstrømning av ikke innfødte arabere, kurdere, og senere tyrkiske folk. Men det var også innfødte assyriere som motsatte seg denne prosessen.

Assyrisk arameisk språk og Kirken i øst fortsatte å dominere i nord så sent som på 1100-1200-tallet og byen Assur var fremdeles okkupert av assyrere under den islamske perioden frem til 1400-tallet, da Tamurlane gjennomførte en massakre av stedegne assyriske kristne. Etter dette er det ikke spor å finne av ytterligere bosetning. Tamurlanes massakre reduserte kraftig den assyriske befolkningen i hele Mesopotamia.

Arabere

File:Semitic 1st AD.svg
File:Beyt-i Haram.jpg

Første gang ordet «araber» dukket opp var i en assyrisk inskripsjon fra 853 f.vt., hvor Shalmaneser III lister opp kong Gindibu av mâtu arbâi (arabisk land) blant de folkene han beseiret i slaget om Karkar. Noen av navnene som ble listet opp i disse tekstene er arameiske, mens andre er de første kjente tilfellene av urarabiske dialekter. Det var forskjellige ørken-boende stammer i den syriske ørken og Arabia, hvor de ankom fra i det første årtusen.

De arabiske kongedømmene til lakhmidene i det sørlige Irak og ghassanidene i det sørlige Syria dukket opp rett sør for området som kalles for den fruktbare halvmåne på 300-tallet e.vt. De var konstant i krig og endte opp med å alliere seg med henholdsvis Sasanideriket og Det bysantinske riket. Lakhmide-riket ble oppløst av Sassanideriket i 602, mens Ghassanide-riket holdt ut til de ble slukt av ekspansjonen til Islam.

Etter Muhammads død i 632 lanserte Rashidun hærene erobringskampanjer og etablerte Kalifatet, eller Det islamske riket, som ble et av verdenshistoriens største. Det var både større og varte lenger enn noe annet tidligere arabisk imperium, slik som det til dronning Mawia eller Palmyrene, som primært var syriske. Rashidun staten var en helt ny stat og ikke sammenlignbart med de tidligere arabiske kongedømmene slik som det himyarittiske, lakhmidiske eller det ghassanidiske, selv om man benyttet seg av deres kunst, administrasjon og arkitektur.

Innen et år etter Muhammeds død i 632 var Arabia sikret nok til at hans sekulære etterfølger, Abu Bakr, den første kaliffen, kunne begynne kampanjen mot Det bysantinske riket og Sassanideriket, som på denne tiden hersket i området. Erobringen av Sassanideriket i Iran var den endelige nedgangen for zoroastrismen.

På 700- og 800-tallet skapte araberne (hovedsakelig umayyadene og senere abbasidene) et rike hvis grenser berørte det sørlige Frankrike i vest, Kina i øst, Lilleasia i nord og Sudan i sør. Gjennom store deler av dette området, spredte araberne religionen Islam og det arabiske språket (språket til Koranen) gjennom frivillig og tvungen konvertering og assimilasjon.

Mange grupper ble kjent som «arabere» ikke gjennom arv men gjennom arabisering. Dermed kom begrepet arabisk over tid til å inneha en videre betydning enn det opprinnelige etniske begrepet. Mange arabere i Sudan, Marokko, Algerie og andre steder ble arabere gjennom kulturell sammensmeltning.

Den islamske erobringen var hjulpet av den materielle og sosiale konkursen til sasanidene. Den innfødte befolkningen hadde lite å tape ved å samarbeide med den erobrende makten. Videre tilbød muslimene relativ religiøs toleranse og rettferdig behandling til befolkningene som aksepterte islamsk styre uten motstand.

Arabisk nasjonalisme erklærer at arabere er forent i felles historie, kultur og språk. Arabiske nasjonalister tror at arabisk identitet dekker mer enn ytre fysiske karakteristikker, rase eller religion. En lignende ideologi, Panarabisme, tar til orde for at alle arabiske land skal samles til en stat.

Abu Bakr beseiret den bysantinske arméen ved Damaskus i 625 og begynte så sin erobring av Iran. I 637 okkuperte arabiske styrker den sasanidiske hovedstaden Ctesiphon etter slaget ved Kadisiya (som de gav navnet Madain), og i 641–642 beseiret de den sasanidiske arméen ved Nahavand. Etter det lå Iran åpen for invadererne.

Erobringen av Sassanideriket og andre regioner var først og fremst for å skaffe seg nye inntekter. Det rike sassanide-landene i Irak gjorde det til et klokt valg for arabiske bosetninger og «ønsket om å fravriste disse landene fra det iranske aristokratiet» var et hovedmotiv for araberne.

Beduin-araberne var ikke kun drevet av et ønske om erobringer og plyndring, men også av en ny religion, Islam. Perserne ble diskriminert. Mange arabiske muslimer trodde for eksempel at iranske konverterte ikke skulle kle seg som arabere. De arabiske styrkene gjennomførte en brutal og umenneskelig behandling og massakrer på iranere.

Det var først i 650 at motstanden i Iran var nedkjempet. Konversjoner til Islam, som ga visse fordeler, gikk nokså raskt blant bybefolkningen, men gikk saktere blant bøndene og dihqanere. Majoriteten av iranerne ble ikke muslimer før på 900-tallet.

Abbasidene er det dynastiske navnet som vanligvis gis kalifen i Bagdad, det andre av de to store muslimske kalifatene i det arabiske riket som fortrengte Umayyaddynastiet, bortsett fra al-Andalus. Dynastiet ble etablert av etterkommere av Muhammeds yngste onkel, Abbas ibn Abd al-Muttalib og dets hovedstad var Harran fra år 750, og flyttet hovedstaden i år 762 til Bagdad. Den kanskje mest kjente av dynastiets herskere var Harun al-Rashid, som ofte nevnes i det kjente litterære verket Tusen og en natt.

Dynastiet blomstret i om lag 200 år, men kom etter hvert i skyggen av den tyrkiske hæren som det hadde etablert, mamelukkene. 150 år etter at kalifatet hadde fått kontroll over Persia ble det gradvis tvunget til å avgi kontroll til lokale emirer, som bare formelt anerkjente kalifatets overherredømme og Al-Andalus til en etterkommer av Umayyaddynastiet.

Persias neste herskende dynastier kom fra de sentralasiatiske tyrkisk-språklige krigerne som flyttet ut av Sentral-Asia og inn i Transoxiana i mer enn et årtusen. Abbasid-kalifene begynte å leie inn disse folkene som slavekrigere så tidlig som på 900-tallet. Kort tid senere begynte den reelle makten til abbasid-kalifene å forsvinne og de ble religiøse figurer, mens krigerslavene hersket.

Ettersom makten til abbasid-kalifene minket steg en rekke uavhengige og innfødte dynastier i forskjellige deler av Persia, noen med betydelig innflytelse og makt. Blant de viktigste av desse overlappende dynastiene var tahiridene i Khorasan (820-872), saffaridene i Sistan (867-903) og samanidene (875-1005), som opprinnelig holdt til i Bukhara. Samanidene hersket etterhvert et område som strakk seg fra det sentrale Persia til India. I 962 erobret en tyrkisk samanidisk slaveguvernør, Aluptigin, Ghazni (i dagens Afghanistan) og etablerte et dynasti, ghaznavidedynastiet, som varte frem til 1186.

Flere samanide-byer ble erobret av en annen tyrkisk gruppe, seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan. Disse migrerte fra nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer.

Deres leder, Tughril Beg, snudde sine krigere mot ghaznavidene i Khorasan. Han gikk sørover og så vestover og erobret, men uten å ødelegge, byene i sin vei. I 1055 ga kalifen i Bagdad Tughril Beg kapper, gaver og tittelen «Kongen av østen».

Under Tughril Begs etterfølger, Malik Shah I (1072–1092), opplevde Iran en kulturell og forskningsmessig renessanse, mye takket være den brilliante iranske visiren Nizam al-Mulk. Disse lederne etablerte skoler i alle større byer og brakte Abu Hamid Ghazali, en av de største islamske teologer, og andre eminente forskere, til seldsjukk-hovedstaden i Bagdad og oppmuntret og støttet deres arbeid.

En alvorlig intern trussel mot seldsjukkene, derimot, kom fra ismailittene, en hemmelig sekt med hovedkvarter i Alamut mellom Rasht og Teheran. De kontrollerte det umiddelbare området i mer enn 150 år og sendte sporadisk ut støttespillere for å styrke sitt styre ved å myrde viktige embetsmenn.

I år 910 tok ismailitten Abdullāh al-Mahdī Billa fra Tunis makta i Egypt, og etablerte fatimidenes kalifat, som snart fikk makta i store deler av Nordafrika og Midtøsten. Dette er det eneste tilfellet der kalifatet har vært på sjiittiske hender. Fatimidene grunnla i år 972 byen Kairo, og gjorde den til hovedstad i sitt rike. Handel og kultur blomstret under fatimidene som utøvde en tolerant styreform. Dynastiet besto fra 910 to 1171, da de ble beseiret av den sunnimuslimske generalen Saladin.

Uenighet om arvefølgen førte til at ismailiene rundt år 1000 ble splittet i to hovedretninger: Nizari og Mustaili. Den viktigste av disse er idag Nizari-islam. En mindre gruppe utviklet seg i Libanon og Syria til druserne, som idag anses som en selvstendig religion

Tilhengere av Nizari opprettet en kjede av befestede landsbyer i Iran og Syria, og ble under korstogene kjent under navnet assassinere. Under sin leder Hassan-i-Sabah gjennomførte assassinerne en rekke oppsiktsvekkende attentater mot ulike herskere som bekjempet dem. Ordet assassiner har derfor fått betydningen snikmorder.

Nizarienes rike i Iran ble knust av den mongolske hærføreren Hülegü Khan i 1256. Ismailiene ble deretter en liten og ofte hardt forfulgt minoritet i den muslimske verden, og mange av dem flyttet til Sentral-Asia.

I 1840 flyktet nizarienes 46. imam, Aqa Hasan Ali Shah, fra Iran til india, etter et mislykket statskupp. I 1848 slo han seg ned i Bombay (Mumbai). Under navnet Aga Khan vant han etterhvert tilslutning fra ismailittiske samfunn verden rundt. Hans etterkommer prins Karim Aga Khan anerkjennes idag som den levende 49. imam, Hazar Imam, av de fleste ismailitter.

Abbasidenes styre endte i 1258 da den mongolske fyrsten Hulagu Khan erobret og plyndret Bagdad. Selv om de fortsatte å påberope seg autoritet i religiøse spørsmål fra Egypt så hadde dynastiets sekulære maktbase forsvunnet. Etterkommere etter abbasidene er blant annet stammen al-Abbassi som lever nordøst i dagens Irak, i byen Tikrit.

Kurderne

Photo
kurdistan_ heart

På 700-tallet hadde araberne inntatt mange av kurdernes slott og fort. I 641 erobret den arabiske kommandør Utba ibn Farqad kurdiske fort i Adiabene. Kurderne levde på denne tiden delvis bofaste liv og hadde sauer og kveg i regioner som Beth Begash og Beth Kartewaye nord for Arbil i Adiabene. Erbringen av byene Sharazor og Darabaz fant sted i 643. Kurderne forsøkte å gjøre opprør. I 838, og igjen i 905, var det formidable opprør i Nord Kurdistan og mange kurdere ble drept. Araberne erobret de kurdiske regionene og gradvis konverterte kurderne til Islam.

Bābak Khorram-Din, (795-838) var en persisk revolusjonsleder innen den iranske Khorram-Dinān, som var en lokal zoroastrisk frihetsbevegelse som førte kamp mot abbaside-kaliffatet. Babaks iraniserende opprør, fra sin base i Aserbaidsjan i Nordvest Iran, ønsket å vinne tilbake den gamle iranske kulturen. Opprøret spredde seg til Vest og Sentral Iran og varte i mer enn 20 år før dt ble slått. Opprøret viste at den fortsatte styrken for den iranske kulturen som ennå var i Aserbaidsjan.

En kurder kalt Nasr, eller Narseh, konverterte til kristendom og endret sitt navn til Theophobos under den bysantinske keiseren Theophilus og var keiserens beste venn og kommandør. Narseh ble med i Babaks opprør i Sør Kurdistan, men abbasidehærene slo hans styrker i 833. Narseh flyktet da til de bysantinske territoriene og hjalp til med å danne den kurdiske delen av hæren til Theophilus. Denne kurdiske styrken kom Babaks opprør til unnstetning ved å invadere kaliffatet i 838. Etter at Babak tapte bosatte Narseh og hans folk seg i Pontus i den nord-sentrale av Lilleasia.

Gjennom kurdisk historie i etterkant av muslimenes erobringer har det vært en tendens for kurdiske stammer å migrere nordvestover som vassaler for større muslimske makter – fra Zagros til øst Assyria og sør-sentral Armenia, til vest Assyria og vest Armenia, og i moderne tider migrere inn i vest Tyrkia, Vest Europa eller til USA.

Den sassanidiske og bysantinske nedgangen overfor det muslimske kalifat og dennes egen svekkelse lot de kurdiske prinsedømmene og fjelladministratorene etablere nye uavhengige stater. På 1000-tallet var det kurdiske området delt mellom 4 store kurdiske prinsedømmer.

I nord var det shaddadidene (951-1174) , som styrte ulike deler av Armenia og Arran, og rawadidene (955–1071), som styrte Tabriz and Maragheh, i øst var det hasanwayhidene, (959-1015), med senter i of Kermanshah, samt annazidene (990–1117) i Kermanshah, Dinawar og Khanaqin. I tillegg kommer kakūyidene (1008-1051) , som var et kurdisk eller daylamitt dynasti som holdt til i Isfahān, marwandiene ((990–1096) med senter i Dinawar (Nordøst for dagens Kermanshah) og marwanidene (990–1096) i Diyarbakır.

Shaddadidene, som styrte ulike deler av Armenia og Arran, var etablert i Dvin, men kom til å styre byer som Barda og Ganja, og en egen undergruppe av shaddadidene ble gitt Ani og Tbilisi som en takk for deres innsats av seldsjukene, av hvem de ble vassaler.

Seljdsjuk-tyrkernes framvekst, fulgt av mongolerne, satte en slutt på denne perioden. De annekterte de kurdiske prinsedømmene og i 1150 lagde Ahmed Sanjar, den siste store seldsjuk-monark, en provins ut av disse landene og kalte det for Kurdistan. Hovedstaden i denne provinsen var Bahar i nærheten av Ecbatana (Hamadan), som hadde vært medernes hovedstad. Regionen inkluderte vilayetene Sinjar og Shahrazur vest for Zagros fjellrekken og Hamadan, Dinawar og Kermanshah til øst for denne fjellrekken. Men denne anordningen hadde et kort liv.

Den mest kjente kurdiske ledere til å etablere politisk herredømme i regionen var ayyubidene, som ble grunnlagt av Saladin og sentrert i Egypt selv om dynastiet kom til å styre mye av Sørvest Asia på 1200-1300-tallet. Ayyubid familien under brødrene Ayyub og Shirkuh tjenestegjorde opprinnelig som soldater for zengidene frem til de overtok for dem under Saladin, Ayyubs sønn.

I 1174, etter Nur-al-Dins død, erklærte Saladin, som ble født i Tikrit, Irak, seg som Sultan og ayyubidene brukte det neste tiåret på å lansere erobringer i regionen og i 1183 hadde de makten i Egypt, Syria, Nord Mesopotamia, Hejaz, Jemen og den nord-afrikanske kysten frem til grensene til dagens Tunisia. Det meste av Kongedømmet Jerusalem og nord for Jordan elva ble erobret etter Saladins seier i Slaget om Hattin i 1187. Men korsfarerne gjenvant kontrollen over Palestinas kystlinje på 1190-tallet. Ayyubide-dynastiet varte frem til 1341, da det siste ayyubide sultanatet falt under mongolernes invasjoner.

Saladin og ayyubidene tillot relativ kurdisk uavhengighet. Det kurdiske hazaraspide dynasti etablerte kontroll over det sørlige Zagros og Luristan. Det erobret territoriene Kuhgiluya, Khuzestan og Golpayegan på 1300-tallet og annekterte Shushtar, Hoveizeh og Basra på 1400-tallet. Kurdiske ledere dukket ikke kun opp i Kurdistan, men i Egypt, Jemen og Khorasan.

Mongolerne under Hulagu og hans etterfølgere ødela hele regionen på 1300-tallet, og Timurlane erobret den på 1400-tallet. Kara Koyunlu (“De svarte sauer”), som etablerte seg i store deler av regionen hjalp de kurdiske lederne.

Vakuumet som ble skapt etter mongolernes kollaps og vennskapet til Kara Koyunlu tillot de kurdiske prinsedømmene på nytt å bli etablert. Flere uavhengige stater eller prinsedømmer, inkludert Ardalan, Badinan, Baban, Soran, Hakkari og Badlis, ble etablert. Av disse var Ardalan, som var blitt opprettet på 1400-tallet og som kontrollerte territoriene Zardiawa (Karadagh), Khanaqin, Kirkuk, Kifri og Hawraman, den viktigste.

Aq Qoyunlu (eller «De hvite sauer») dynastiet slo Kara Koyunlu og de kurdiske stammene og deres herskere ble drept, noe som gjorde slutt på de kurdiske prinsedømmene på 1500-tallet. Kurdisk herredømme ble ytterligere knust under Safavide-dynastiet, ettersom kurderne ble fanget i kampen mellom Det osmanske riket og Persia. Uansett fortsatte Ardalan dynastiet frem til det ble avsluttet av Qajar perserne under Nasser-al-Din Shah i 1867.

Med oppstanden for Det osmanske riket og den persioske staten utviklet de formelle territoriegrensene seg og i etterkant av Slaget om Chaldiran i 1514 befant mesteparten av kurderne seg i Det osmanske Tyrkia.

Tyrkerne

File:Östromerska och osmanska rikena slutet av 1300talet.jpg

Det var først i etterkant av invasjoner og uro forårsaket av arabere, som spredde seg i etterkant av Islam, hunnere og mongolere, at tyrkere, som vil si nomadestammer som ankom fra Mongolia via Sentral Asia for rundt 1000-500 år siden, ankom området.

Seldsjukkene, som er regnet som forfedrene til de vestlige tyrkerne, dagens innbyggere i Tyrkia og Aserbajdsjan, migrerte fra nord og inn i Persia der de kjempet og erobret forskjellige stammer. De var en betydelig gren av oghuz-tyrkerne, som er en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien og et dynasti som okkuperte deler av Sentral- og Sørvest Asia fra det 1100-1400-tallet.

Gjennom elitedominanse og ekteskap gjennomførte tyrkerne en tyrkifiseringsprosess, noe som blant annet førte til at deres språk ble de dominerende i Aserbajdsjan og Tyrkia, hvor befolkningene, på tross for deres lokale røtter, i dag for det meste taler tyrkisk.

Armenere og kurdere, som utgjorde to ulike befolkninger ettersom armenerne var et urbanisert og bofast folk, mens kurderne var nomader, var i konflikt ettersom kurdere angrep armenske byer og landsbyer, plyndret og drepte befolkningen.

De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den tidligere befolkningen, de helleniserte anatolerne, armenerne, kaukaserne, kurderne og assyrerne samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, kjent i Vesten som frafalne.

Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Østen, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller sirkassere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterranske, andre sentralasiatiske og noen er persiske.

Mens armenerne hadde gått over til kristendommen gikk kurderne, som tidligere hadde vært tilhengere av zoroastrianisme, over til Islam, noe som også stadig flere armenere, frivillig på grunn av den favoriserte statusen gitt til muslimer under muslimsk herredømme eller under tvang, gjorde.

Armenerne i Vaspurakan, som betyr prinsenes land og som var var den første og muligvis største provinsen i Armenia, konverterte til Islam og assimilerte seg gradvis til kurdisk kultur, noe som trolig også skjedde andre steder også. Dette, sammen med utrydding og migrasjon, førte til at det ble stadig færre armenere og at Det armenske høylandet i stigende grad kom til å bli bebodd av «kurdere».

Etter den bysantinske okkupasjonen av Bagratide-Armenia i 1045 og den påfølgende invasjonen av de tyrkiske seldsjukkene i 1064 flyktet en betydelig del av den armenske adelen og bondebefolkningen. De bosatte seg i stort antall i Kilikia, en region i Anatolia hvor armenerne allerede var etablert som en minoritet helt siden romertiden.

Det bysantinske riket utførte regelmessige folkeforflytninger i sitt forsøk på å innføre religiøs enhet og det greske språket, noe som ikke minst gjaldt overfor den store armenske befolkningen. På 1100-tallet ble den armenske adelen flyttet fra deres land og flyttet til det vestlige Anatolia.

En konsekvens av dette var tapet av lokalt militær lederskap langs med den østlige grensen, noe som åpnet for tyrkiske erobrere. Mange armenere døde i hendene på tyrkerne, mens andre ble tatt som slaver og fjernet. Ettersom områdener ble avbefolket tok tyrkere over med sine hjorder.

I etterkant av at områder var blitt erobret er det mye som tyder på at jordbruksbefolkningene kom til ro med disse nyankomne ettersom de var pastoralister og benyttet seg av ulike økologiske soner innen det samme territoriet. Tyrkiske pastoralister forble få og den gradvise tyrkifiseringen av Anatolia ble anført av konvertering til Islam og det tyrkiske språk heller enn en inn-migrasjon av tyrkere.

Årsaken til dette var grekernes svake innflytelse og kontroll, samt at de erobrede ønsket å bevare sine eiendeler eller unngå å komme i ulemper på andre måter. Et tegn på tyrkifiseringens fremgang var at stednavn i Anatolia hadde gått over fra greske til tyrkiske på 1330-tallet.

De nomadiske tyrkiske erobrerne giftet seg med den tidligere befolkningen, de helleniserte anatolerne, armenerne, kaukaserne, kurderne og assyrerne samtidig som mange konverterte til Islam og ble tyrkiske. De ble støttet av muslimer fra området nord for Svartehavet og Kaukasus, av persere og arabere, samt av europeiske eventyrere og konvertitter, kjent i Vesten som frafalne.

Som et resultat utgjør dagens tyrkere ulike etniske typer, hvor av noen er fra Østen, mens andre er lokale anatoliske og andre stammer fra slavere, albanere eller sirkassere. Mens noen er lyse er andre mørke. Mange ser ut til å være mediterranske, andre sentralasiatiske og noen er persiske.

De fleste armenere var jordbrukere som ble sterkt utbyttet og undertrykt av deres tyrkiske føydalherrer. De ble behandlet som slaver underlagt tyrkiske sjefer. De ble solgt som eiendom, og hvis en kurder drepte en slave så tok denne slaves herre hevn ved å drepe en slave som tilhørte morderen. Men på tross for at navnet Armenia ble forbudt å benytte seg av i presse, skolebøker og i administrasjonen og skiftet ut med ord som Anatolia eller Kurdistan, beholdt armenerne mye av sin kulturarv.

En gruppe armenske vitenskapsfolk, som har utført en studie vedrørende opprinnelsen til det tyrkiske folk i relasjon til armenerne, fant at tyrkerne og armenerne var de to samfunnene i verden som var genetisk nærme hverandre, men at også kurdere tilhører den samme genetiske kilden.

Den tyrkiske nasjonen ble skapt under seljukene og osmanere. Disse konkurrerte med Persia over Armenia, som vekslet mellom om å bli okkupert av først den ene og deretter den andre, slik som tidligere hadde skjedd mellom perserne og Det bysantiske riket.

Seldsjukkene og deres etterfølgere, osmanerne, spilte en betydelig rolle i middelalderen ved å skape en barriere mellom Europa og mongolske erobrere fra øst, forsvarte den islamske verden mot korsfarerne fra vest og erobret Det bysantinske riket.

Alp Arslan (1029 – 15. desember 1072) var den andre sultan i seldsjukk-dynastiet og barnebarn av Seldsjuk, dynastiets eponym. Han ble sultan av seldsjukkenes rike den 27. april 1064. Han ble dermed monark over et Persia som strakte seg fra Amu-Darja til Tigris. Han tok navnet Muhammed bin Da’ud Chaghri da han omvendte seg til Islam, og for militær dyktighet fikk han tilnavnet Alp Arslan, som betyr «en modig løve» på tyrkisk.

Han vant en avgjørende seier over Det bysantinske riket i slaget ved Manzikert, et viktig handelssenter nord for Vansjøen i både Armenia og senere i Det bysantinske riket, i 1071. Bysantinerne led et knusende nederlag, og den seldsjukkiske sultan Alp Arslan tok den bysantinske keiser Romanus IV Diogenes til fange.

Nederlaget førte til omfattende religiøs og etnisk omveltning i Anatolia ettersom de muslimske seldsjukkene vant kontroll over Anatolia. De opprettet sultanatet Rum, som var forløperen til Det osmanske riket.

I etterkant av slaget i Manzikert i 1071 kom seldsjuk tyrkerne som en farsott over hele Lilleasia, og på tross for at bysantinerne fikk erobret tilbake de vestlige og nordlige delene, så fikk de fotfeste i den sentrale delen av Lilleasia, som ble bosatt av tyrkiske nomader og kom aldri igjen under bysantinsk herredømme.

Armenerne grunnla det uavhengige armenske kongedømmet Kilikia, som ble fokusområdet for armensk nasjonalisme, i 1080 og utviklet nære sosiale, kulturelle, militære og religiøse bånd med de nærliggende korsfarerstatene, men bukket etter hvert under for de invaderende mamelukkene.

Mamelukkene var slavesoldater av ikke-arabisk herkomst som omvendte seg til Islam og som tjente som ridende livvakt for de muslimske kalifene og sultanene i det kurdiske Ayyubide-dynastiet grunnlagt av Saladin (Salah al-Din) på 1100- og 1200-tallet.

De var av multikulturelt opphav, inkludert armenske, og som gjorde seg selv til en militær herskerklasse og virket i blant annet Egypt fra 1100-tallet til omkring 1800. De stanset blant annet mongolernes fremmarsj ved slaget i Ain Jalut og bekjempet korsfarerne og drev dem ut av Levanten i 1291 og endte korsfarerperioden offisielt i 1302.

Det bysantinske riket klarte ikke å forhindre tyrkernes fremmarsj og på 1300-tallet var det meste av Lilleasia styrt av anatoliske beyliker. Smyrna falt i 1330, og det siste bysantinske festningen, Filadelfia, falt i 1398.

For Det bysantinske riket var tapet av Anatolia et ødeleggende slag ettersom Anatolia var den tettest befolkede delen av riket, og dets dager som stormakt var med dette over. Ute av stand til å gjenerobre de tapte landområdene så keiser Alexios I Komnenos seg nødt til å be om hjelp fra Vesten. Pave Urban II svarte med å oppfordre kristne til å befri det hellige land fra muslimsk styre, en oppfordring som ledet til korstogene.

Under Alp Arslans etterfølger Malik Shah I og hans visir Nizam al-Mulk ekspanderte seldsjukkstaten i forskjellige retninger slik at den grenset til Kina i øst og Det bysantinske riket i vest. Da Malik Shah døde i 1092, ble imperiet splittet, da hans bror og fire sønner kranglet om delingen av riket mellom dem.

Til tross for flere forsøk til gjenforening i århundrene etter Malik Shahs død, hindret korstogene dem fra å gjenskape sitt tidligere imperium. For en kort tid var Toğrül III sultan for alle seldsjukkene unntatt Anatolia.

I 1194 ble Toğrül beseiret av Ala ad-Din Tekish, sjahen av Khwarezmid-imperiet, en annen muslimsk stat dannet av Oghuz-tyrkere i Sentral Asia på 1100-tallet, og seldsjukkene kollapset. Av det tidligere store seldsjukkimperiet, var bare Rum-sultanatet i Anatolia igjen.

Seldsjukksultanene tok hovedstøyten av korstogene, men bukket under for de fremrykkende mongolene i 1243. Seldsjukkene ble mongolenes vasaller, og til tross for forsøk fra dyktige administratorer på å opprettholde statens integritet, disintegrerte sultanatet i løpet av 1300-tallet og hadde fullstendig forsvunnet i løpet av 1400-tallet.

I sine siste tiår dukket det opp et antall fyrstedømmer eller beyliker i territoriet til Rum-sultanatet, blant dem vokste Osmanoğlu, senere kjent som det osmanske riket, og ble viktig.

Osmanerne kom først i kontakt med Anatolia som flyktninger fra det mongolske riket til seldjsukenes områder i Anatolia. Ertuğrul, Osmans far, var leder for den tyrkiske Kayi stammen. Han førte sitt folk vest og inn i Anatolia fra Sentral Asia hvor han etablerte en stat. Sultan Kayqubad I av Seljuk prinsedømmet Rum ga ham lov til å etablere en beylik og ekspandere, hvis han klarte, på bekostning av Bysants.

I begynnelsen var den nye osmanske staten underlagt seldsjukkene, men Ertugruls sønn Osman I erklærte rikets selvstendighet i 1299 og Osman, som har fått kallenavnet Kara for sitt mot, blir regnet som grunnleggeren for det osmanske riket. Det er fra hans navn rikets innbyggere kalte seg Osmanli, osmanere.

Konstantinopel ble i starten ikke regnet som verdt forsøket på erobring, ettersom byens murer gjorde den så å si uinntagelig. Men en ny oppfinnelse, kanonen, gjorde at disse murene ikke lenger bød tilstrekkelig beskyttelse mot tyrkerne. Konstantinopels fall kom etter bare to måneders beleiring av sultan Mehmet erobreren, 29. mai 1453. Den siste østromerske keiseren Konstantin XI mistet livet i kampene som fulgte etter at murene falt.

Som osmanernes hovedstad ble Konstantinopel kalt både Kostantiniyye og Istanbul. Republikken Tyrkia besluttet i 1930 å gjøre Istanbul til byens offisielle navn og oppfordret andre land til å bruke dette i stedet for Konstantinopel, som var innarbeidet i Vest-Europa.

Mehmet, som beseiret Mistra i 1460 og Trapezunt i 1461, og dermed hadde lagt under seg hele Det bysantinske riket, anså seg selv som etterfølger etter de romerske keiserne og tok tittelen «Kayser-i-Rûm» (romersk keiser), og hans arvtagere fortsatte denne tradisjonen helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Ved slutten av 1400-tallet hadde Det osmanske riket konsolidert sitt herredømme over Lilleasia og Balkan. Rollen som beskytter av den gresk-ortodokse kirken ble overtatt av storhertugen av Moskva, og Ivan IV tok tittelen tsar av Russland, avledet av caesar. Hans etterfølgere støttet forestillingen om at Moskva var den sanne arvtager etter Roma og Konstantinopel, og ideen om det tredje Roma ble opprettholdt gjennom hele det russiske rikets levetid.

Det osmanske styret i Armenia, også kjent som Det osmanske Armenia eller Vest Armenia, begynte med annekteringen av Mehmed II (1432-1481), og den osmanske støtten for å starte den armenske patriark i Konstantinople, men det var under Selim II (1524-1574) at Armenia ble en integrert del av det osmanske imperiet.

Etter de osmansk-persiske krigene (1602-1639) ble det vestlige Armenia en del av det osmanske imperiet frem til dette i kollapset under Første verdenskrig. Siden den russisk–tyrkiske krig (1828–1829) ble den armenskbefolkede regionen underlagt det osmanske riket referert til som det vestlige Armenia, mens det østlige Armenia, var den delen som ble underlagt Russland.

På høyden av de tyrkisk-persiske krigene skiftet Yerevan hender hele 14 ganger mellom 1513-1737. For hundrevis av år levde borgerne i Øst Armenia under osmansk eller safavid herredømme, hvor av begge var muslimske nasjoner mens armenerne var kristne, og de mange krigene mellom dem førte til ødeleggelsen av mange av de armenske byene og gjorde livet for armenerne vanskelig.

På 1500-tallet ble det østlige Armenia erobret av det persiske Safavideriket, et iransk dynasti av aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Iran og som etablerte shia-Islam som Irans offisielle religion, mens det vestlige Armenia kom under Det osmanske riket.

Russerne

I løpet av 1700-tallet ble en ny stormakt en avgjørende faktor for Armenia, nemlig Russland. I året 1797 ankom russerne for første gang Armenia, i det tsar Paul I erobret K