Den store floden III

Rikdom førte mer rikdom med seg og snart fremsto Sumer som verdens første store sivilisasjon, skapt av ubaidernes etterkommere, som for 5.000 år siden lærte seg skrivekunsten. Sumerisk, fra omkring 3000 f.vt., blir allment ansett for å være den første moderne skriftform. Iran, som på denne tiden ikke var særlig utviklet, mottok impulser fra Sumer og dannet etter hvert den elamittiske høykulturen.

De første skriftsystemene var trolig den sumeriske kileskriften fra omkring 3.200 f.vt. og de egyptiske hieroglyfene fra omkring 3.000 f.vt. De eldste funn av bibliotek- eller arkivliknende samlinger ble funnet i ruinene av den sumeriske byen Nippur i Mesopotamia, i nåværende Irak. Det var omkring 40.000 leirtavler av variert innhold fra omkring 3.000-2.000 f.vt.

Skriftspråkene utviklet seg fra symboler basert på piktogrammer, bilder som ligner på det de skal bety, eller ideogrammer, bilder som representerer ord. Slike symboler ble brukt i mange forskjellige kulturer fra hele verden, fra rundt 9.000 f.vt, og utviklet seg til skriftspråk fra rundt 5.000 f.vt. I Norden ble runer brukt fra tiden like etter år 0. Tartaria-tavlene hadde symboler man tror er et tidlig skriftspråk fra omkring 4.500 f.vt. Slike symboler kan være forløperen til de senere skriftsystemene. Semittene hadde de såkalte abjadene. Det var den sumeriske skriften som kom til å utvikle seg gjennom semittisk til de moderne alfabeter.

Myten om floden ble i løpet av de kommende årtusener ikke glemt blant sumererne. For de som flyktet til Sumer minnet de årlige, naturlige oversvømmelsene av Eufrat og Tigris dem om den store oversvømmelsen som hadde herget menneskene. Denne historie ble mytologisert, og gjort til en moralsk lærepenge. Det ble sagt at den druknet alle menneskene på nær en familie, hvorfra vi alle nedstammer. Det grunnleggende tema med alle dets fasetter bevartes i den muntlige overleveringen. Advarslen, den voldsomme oversvømmelse, en familie som unnslipper, den tilsynelatende oversvømmelse av hele verden, retretten av vannet og redningen av menneskeheten. Patriarken, som steg ombord i arken med allehånde frø og levende vesener visste at han og hans familie aldri ville vende tilbake. Det var slutten på verden, som han kjente den, men også en ny begynnelse.

Tripolye-cucuteni kulturen så dagens lys i et område fra Sentral Romania til Sentral Ukraina, med grenser til sredny stog kulturen i øst omkring 4.200 f.vt. denne representerer de trakiske folkene , viss ekspansjon mot sør og sørvest kan ha fort til slutten på Vinca kulturen og Karanovo kulturen. Mens trako-frygerne og illyrerne reiste sørover, ble anatolerne tvunget i Anatolia, og illyrerne reiste mot adriaterhavskysten.

Begynnelsen på den nordøstlige europeiske Comb Ceramic kulturen eller Pit-Comb Ware kulturen var omkring samtidig. Denne strakk seg fra Finland og Baltikum til Sentral Russland og sør til nord for grensen mellom Russland og Ukraina, med grense til Sredny Stog eller Dniepr-Don kulturen og de simmeriske kulturene. Denne kulturen forble en mesolitisk jeger-samler kultur, men introduksjonen av keramikk og jordbruk indikerer kulturell inflytelse fra de andre neolitiske gruppene. Den sørlige delen av Comb Ceramic kulturen utviklet seg til Eastern Corded Ware kultur, trolig på grunn av simmerernes ekspansjon fra sør, som til slutt ville utvikle seg til å bli de baltiske folkene.

Funnel Beaker kulturen (TRB) eller Traktbegerkulturen oppsto på de nordeuropeiske slettene, trolig fra Ertebølle/Ellerbek kulturen med innflytelse fra de nærtliggende LBK kulturene i yngre steinalder, neolitikum, omkring 4100 f.vt. Det fantes en tidlig-neolittisk traktbegerkultur som varte mellom omkring 4200-3200 f.vt. Denne gikk over i en en mellom-neolittisk traktbegerkultur mellom omkring 3200-2400 f.vt. Kulturen etterfølger Ertebøllekulturen i Danmark, Lihultkulturen i Sverige, Ellerbeck-kulturen i Schleswig-Holstein og Swifterbantkulturen i Nederland. I løpet av denne perioden, i sporene av bondesamfunnets fremvekst forandres hele samfunnsstrukturen til å bli et høvdingsamfunn med stammeterritorier.

Traktbegerkulturen representerer de første farmerne i den nordlige delen av Europa. Hovednæringen ble nå jordbruk, mens folk var mer samlere og jegere enn bønder i Ertebølletiden. Den er utbredt over Nord- og Sentral-Europa fra det sørlige Norge til den tsjekkisk-østerrikske grense og fra Nederland til Ukraina og inkluderer de første hjulkjerrene, ploger, kobber og monumental arkitektur.

Innenfor traktbegerkulturens utbredelsesområde kan det utskilles i alle fall fire store grupper, nemlig en i det vestlig omfattende området fra den nedre Rhinen og Nordsjøen til Elben, en sørlig, som går fra Midt-Tyskland helt over til Ukraina, en østlig med tyngde i det midtre og nordlige Polen og endelig en stor nordlig gruppe som omfattet Nordøst-Tyskland inklusive Schleswig-Holstein, Danmark, Sør- og Midt-Sverige, opp til Värmland og Uppland, og deler av Sør-Norge. Michelsbergkultulturen langs Rhinen, øvre Weser og øvre Elben representerer muligens en femte stor gruppe av traktbegerkulturen.

Yamna kulturen, også kjent som Pit Grave kulturen og Kurgan kulturen, som trolig er en etterkommer av Sredny Stog kulturen oppsto omkring 3.600 f.vt. Denne strakk seg fra Bug og Dniestr i vest til Ural og Emba i øst. Dette var trolig semi-nomadiske balto-simmerere.

Wartberg kulturen i Sentral Tyskland, hadde sitt oppsto fra Michelsberg kulturen, men med inflytelse fra Baalberge subkulturen, Horgen kulturen i Nord Sveits og Sørvest Tyskland, Baden kulturen, som strakk seg fra det sørlige Tyskland og østlige Sveits til det østlige Ungarn, og fra det sørlige Polen til det nordlige Serbia, oppsto omkring 3.500 f.vt., og Globular Amphora kulturen, som skiftet ut TRB-kulturen i Polen og i Øst Tyskland, og som strakk seg til Ukraina og inn i Tsjekkia, oppsto omkring 3.100 f.vt.

Battle-Axe- eller stridsøkskulturen, er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer som utvikler seg i ulike faser i det nordlige Europa fra omkring 3200-1800 f.vt., og i Norden i tiden mellom 2700-2350 f.vt. Det er en enorm europeisk arkeologisk horisont som begynner i steinalderen, florerer gjennom kobberalderen og kulminerer i bronsealder.

Denne epoken har også blitt kalt for De knuste skallers epoke ettersom man fra denne tiden har funnet mange graver med knuste hodeskaller, ikke bare av menn, men også av mange kvinner og barn. Innledningen til epoken synes å ha vært kortvarig og voldelig, og har blitt foreslått som en tid hvor man antar at et indoeuropeisk eller germansk folk invaderte Europa.

I Mellom-Europa, Øst-Europa og Nord-Europa kalles kulturgruppen like ofte for Corded Ware/Single Grave kulturen eller den båndkeramiske kulturen etter den store undergruppen av båndkeramisk kultur i Tyskland, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Nederland.

Det er tre hovedvarianter, hvorav den sentraleuropeiske Corded Ware kulturen er i det nordlige Sveits, sørlige Tyskland, Tsjekkia og sørvest Polen, den Eastern Corded Ware kulturen i Slovakia, det østlige Polen, det vestlige og nordlige Ukraina, samt i Belarus og inn i Russland frem til Volga, og den Single Grave kulturen i Nederland, det nordlige Tyskland, Danmark, det sørlige Sverige, kyst Norge, det nordlige Polen, Litauen, Latvia, Estland og det sørlige Finland.

Andre omtalte undergrupper er for eksempel den danske enkeltgravkulturen, den svensk-norske stridsøkskulturen, den finske båtøksekulturen, samt de østlige utpostene, som vil si den midte Dnieper kulturen og den russiske Fatjanovo-Balanovo kulturen i det øvre Volga. De ulike navnene av ellers overlappende fenomener kommer delvis av ulik arkeologisk forskningstradisjon og delvis grunnet av behovet for å skille mellom mindre detaljer innenfor ellers likelydende kulturer.

Opprinnelsen til disse kulturene er uklar, men antagelig var det en utvikling fra en blanding mellom TRB, og da især Baalberge, og Wartberg kulturene, samt innflytelse fra Yamna/Kurgan kulturen fra de ukrainske steppene. Uansett så absorberte den TRB kulturen og Globular Amphora kulturen, samt Horgen, Wartberg og Baden kulturene.

Den Midre Dnieper kulturen har få levninger, men inkluderer den enkleste veien inn i Sentral og Nord Europa fra steppene. Tidligere, da man assosierte Battle Axe kulturene med innføringen av de indoeuropeiske språkene, så man Fatyanovo kulturen som et indoeuropeisk superstrata over et uralisk substrata, noe som kunne forklare noen av de lingvistiske låneordene som blir funnet.

Corded Ware kulturen ble lenge utpekt som den kulturelle horisonten som best passet beskrivelsen for det proto-indoeuropeiske urhjem, at det indoeuropeiske språket hadde hatt sin opprinnelse på de nordgermanske slettene for så å spre seg utover, men dette har man gått bort fra ettersom alt tyder på at det indoeuropeiske språket utviklet seg langs med Svartehavet.

På tross av at det kan synes som om Corded Ware kulturen var et resultat av invasjon og besetting av folk fra Yamna/kurgan kulturen, som introduserte det indoeuropeiske språket, er det få tegn på at kurganfolk skiftet ut de jordbruksbaserte sentraleuropeerne, som allerede hadde vært indoeuropeere, hvorav flesteparten trolig talte keltisk, siden spredningen av LBK kulturen, og som kan ha vært identifisert med den sentraleuropeiske Corded Ware kulturen.

Kurganfolkene var trolig balto-simmerere. Noen av disse kan ha immigrert til Skandinavia og det nordlige Tyskland, hvor de blandet seg med lokalbefolkningen, viss ikke-indoeuropeiske kontribusjon til tysk gjenstår, og de ble til de germanske folkene innen Single Grave kulturen. Andre kan ha reist direkte mot Baltikum, for der å bli baltere innen den østlige Corded Ware kulturen. Andre simmerere ble igjen i Ukraina, hvor Yamna kulturen fortsatte frem til omkring 2.200 f.vt., og ble etterfulgt av de kommende simmeriske kulturene.

Forskjellen mellom kentum og satem språkene ligger i at den ene gruppe har en k-lyd hvor den andre har en s-lyd. Tallordet hundre tjener som eksempel og har gitt gruppene navn. Til kentum-gruppen hører gresk, italisk, germansk, keltisk og tocharisk. Til satem-gruppen hører slavisk, baltisk, albansk, trakisk-frygisk, og indo-iransk. Geografisk tales kentum i vest, satem i øst, med tokarisk som unntak, som ble talt i det fjerne Øst-Turkistan i Sentral-Asia.

Satem/kentum skifte ble lenge ansett for å vøære en markør som laget et skille mellom de protoindoeuropeiske språkene i vestlige og østlige språk. Nå anser man satemlydskiftet som en nyvinning som har ekspandert ut fra det sentrale indoeuropeiske språksamfunnet, men som ikke har nådd de vestlige eller de østlige, der i blant tokarisk, periferier. Det er ukomplett satemisering i baltisk og til en mindre grad i slavisk

Disse balto-simmererne/kurgan bevegelsene skjedde trolig like før Corded Ware kulturen begynte omkring 3000 f.vt. Satem/kentum delingen må ha funnet sted etter denne tiden ettersom den ikke fikk noen innvirkning på germansk, men fikk for baltisk og simmerisk, hvorav begge ble satemspråk, mens germansk er kentum.

I sitt eldste stadium har alle grupper av stridsøkskulturer en stridsøks. I senere stadier finnes det få stridsøkser i de sentraleuropeiske områdene, mens de er tallrike i de nordlige og de østlige områdene. Stridsøksene har trolig ikke blitt benyttet som våpen, men kanskje heller hatt en mer symbolsk funksjon, eksempelvis som et statussymbol.

Stridsøkskulturene er nært beslektet med den noe yngre vesteuropeiske traktbegerkulturen, Beaker kulturen, som antagelig har sin opprinnelse på den iberiske halvøya eller Sentral Europa, men introduksjonen av metall, som den gjorde samtidig med Yamna kulturen, endret de sosiale strukturene. Det er markert ved at traktbegerkulturen hadde kollektive megalittgraver mens stridsøkskulturen har individuelle graver. Sammenlignet med traktbegerkulturen med sine megalittgraver og kollektive graver virker det å ha skjedde en overgang til et mer individualistisk samfunn i stridsøkskulturene.

Traktbegerkulturen er ikke en samlet kultur, men har blitt spredt sporadisk over mye av Europa. Den indikerer en ekstensiv handelsnettverk mellom ulike vestlige kulturer i det vestlige, sentrale, sørlige og nordlige Europa. Den varer visse steder frem til omkring 1.800 f.vt. Viktige britiske steder er Stonehenge og Avebury, med Silbury Hill og West Kennet Long Barrow.

I sammenheng med ankomsten av germanere til regionen har det blitt framhevet at kystområdene rundt Atlanterhavet og Nordsjøen og til dels rundt Østersjøen var sammenbundet av en livskraftig maritim økonomi som tillot en vidtrekkende geografisk spredning og en tetter kulturell fellesskap enn de indre av Europa kunne makte. Det store antallet av helleristninger i det nordlige området, først og fremst Sverige og Norge, som viser tusener av skip har blitt sett på som en klar indikasjon på dette. For sjøfarende kulturer som den nordiske var sjøen en hovedveg og ikke en hindring.

Indusdal sivilisasjonen oppsto omkring 2.600 f.vt. Dets indo-ariske befolkning hadde migrert til Indusdalen fra Sentral Asia kanskje så tidlig som fra 5.000 f.vt. De forlot byene i Indusdalsivilisasjonen fra 1800 f.vt.

Andronovo komplekset oppstår i Sentral Asia omkring 2000 f.vt., og strekker seg fra Ural regionen hvor den grenser med den simmeriske Srubnaja kulturen, og strekker seg østover til Yenisei. Dette er proto-skyter kulturen og er delt I tre faser, Petrovka-Sintashta fasen i perioden mellom 2.000-1.600 f.vt., Alakul og Fyedorovo mellom 1.500-1.300 f.vt. og Sargary-Alexeevka mellom 1.200-1.000 f.vt.

Srubnaya eller Timber Grave kulturen oppstår i Samara og midtre Volga regionen, vest for det sørlige Ural i skog/steppe sonen, omkring 1900 f.vt. Denne sprer seg sørover opp til det kaspiske hav og Kaukasus, og vestover til Dniepr. Som med den tidligere Yamna kulturen og den intervenerende Catacomb Grave kulturen, var Srubnaya kulturen trolig simmerisk.

Stridsøksfolket og klokkebeger-kuturen smeltet sammen i Sentral-Europa, smeltet sammen kobber og tinn, og innledet dermed europeisk bronsealder omkring 2.500 f.vt. Arkeologene kaller denne nye kulturen Unetice-kulturen, etter landsbyen Unetice i Tsjekkia, der man avdekket de første boplassene. Dette området ligger ideelt plassert med tanke på handel og samkvem med utenforliggende kulturer.

Unetice-folket levde enkelt, i små landsbyer beskyttet av tømmerpalisader, og omgitt av jordbruksåkre. Sannsynligvis hadde metallarbeiderne en spesiell status og var fritatt for jordbruksplikter og militærtjeneste. Stammestrukturen besto ellers av høvdinger og krigere som tok viktige avgjørelser og hadde ansvaret for å forsterke palisadene. Denne klassedelte samfunnsstrukturen besto i lang tid, og spredte seg utover resten av Europa.

Tumulus kulturen, som utvikler seg fra Unetice kulturen, oppstår omkring 1600 f.vt. Den italiske gruppen har sin opprinnelse i proto-lusatian kulturen I denne perioden fra en blanding av keltiske og baltiske elementer.

Omkring år 1250 f.vt. inntrer det endringer i det arkeologiske materialet, som kan tyde på at det utviklet seg en keltisk-talende gren av indoeuropeisk. Den såkalte Urnefelt-kuturen med opprinnelse i det nordlige Balkan blir betraktet som en videreføring av Unetice- kulturen. Forskerne mener at disse folkene må ha snakket en tidlig form for keltisk ? proto-keltisk. Disse sprer seg til Vest Europa.

Kelternes ekspansjon fra kjerneområdene Sentral-Europa fant hovedsakelig sted i det siste årtusen f.vt. Kunnskapen om utvinning og bruk av et nytt metall, jernet, var nå kommet til dette området og europeisk jernalder var innledet. Kulturen går gjerne under betegnelsen Hallstatt- kulturen fra 750 til 400 f.vt., etter en landsby i Østerrike, der arkeologene fant rester etter bosetninger av folk som hadde drevet saltutvinning fra 1000-50 f.vt.

Migrasjoner av Q-keltere og Q-italikere kan være assosiert med denne spredningen, noe som leder til Q-keltisk bosetting i Iberia og Gaul, og til Q-italisk bosetting i Italia. Mange andre befolkningsbevegelser synes å skje på rundt samme tid, ikke aller minst den til sjøfolkene.

Disse befolkningsbevegelsene, spredningen av keltisk språk og kultur til Vest Europa, leder til en egen atlanto-keltisk blanding menneskene i Storbritannia og Irland fra omkring 750 f.vt. Grekerne hadde allerede lenge drevet tinn-handel med de britiske øyer. Tinn var et ettertraktet metall, blant annet til bronselegering. Landet ble kalt de pretaniske øyer fordi innbyggerne der kalte seg selv pretani. Dette ble av romerne oppfattet som bretani, som igjen er opphavet til navnet på den romerske provinsen Britannia. Pretani var muligens fellesnavn på hele befolkningen på dette tidspunktet, men er senere brukt mer spesifikt om de som på irsk kalles cruithni og på latin picti, hvor av alle tre betegnelser har felles opphav og betyr malte folk eller folk med bilder på. Britene er også opp gjennom historien vært kjent for å dekorere kroppen sin med bilder og mønstre, tatoveringer.

Nord og øst for det keltiske kjerneområdet presset stadig nye folkegrupper på, som går under fellesbetegnelsen germanere. Romerne kalte alle folkeslag øst for Rhinen for germanere. Mange av disse var i virkeligheten keltere, andre stammer tilhørte ikke-keltiske folk som snakket nærbeslektede indoeuropeiske språk. De egentlige germanere var først og fremst teutonene og alemannerne. Disse navnene finner vi igjen i dag i navnet på Tyskland, Allemania og Deutshland, eller Teuton-land, som har blitt til Tyskland. Navnet Teutones er forøvrig en latinsk form av et keltisk ord som betyr folk (beslektet med norsk tjod), og den samme ordstammen finner vi igjen i navnet på den galliske guden Teutates.

Hallstadt- kulturen avsetter arkeologiske spor her fra rundt 500 f.vt., og fra omkring 300 f.vt. kom en ny innvandringsbølge fra fastlandet som bringer med seg La Tene- kulturen. Det neste trinnet i kulturutviklingen kalles La Tène, etter en landsby ved Neûchatel-sjøen i det vestlige Sveits, og regnes av forskerne som den første særegne keltiske kultur. Funnene herfra kjennetegnes ved en spesielt rik og dekorativ utsmykning av våpen, metallkar, smykker, og lignende. Dette keltiske kunsthåndverket bærer samtidig tydelig preg av påvirkninger fra gresk, skytisk og etruskisk kultur.

Omkring 400 f.vt. begynte kelterne for alvor å røre på seg. De trenger over Alpene og ned på Po-sletten, der de erobrer viktige etruskiske områder, som romerne nettopp har annektert etter lange kamper. Derfra drar de videre mot selve Roma som de når på 380-tallet. Byen blir avsvidd og plyndret. Festningen Capitol blir beleiret i 7 måneder, og statsledelsen, som hadde rømt byen, måtte kjøpe seg fri med utrolige mengder gull. Kelterne, eller gallerne som romerne kalte dem, satte seg fast i Nord-Italia. Det var først ved Cæsars berømte kriger mot gallerne i årene mellom 58 og 51 f.vt. at kelterne ble varig svekket som politisk maktfaktor i Europa.

En annen gruppe keltere vandrer østover langs Donau mot Svartehavet, og slo seg ned i Transylvania. Da Alexander den store startet sine erobringstokter i 335 f.vt., måtte han først tøyle uroen blant en del stammefolk nord for Makedonia, blant dem var de keltiske scordisai og flere andre keltiske stammer.

Da Alexander døde i 323 f.vt., falt det enorme riket hans sammen, og det ble til slutt delt mellom tre av hans generaler. Samtidig begynte kelterne å bevege seg sørover inn i Illyria, og grunnla et keltisk kongedømme i Thrakia i år 297 f.vt. Ferden gikk videre sørover inn i Hellas. Templet i Delfi ble ranet for ufattelige rikdommer før de trakk seg tilbake. Deretter gikk veien inn i Lilleasia, som på denne tiden var et lappeteppe av ulike folkeslag og stater, som tidligere var blitt underkuet av Alexander, men som nå begynte å hevde sin selvstendighet igjen. Etter å ha blitt brukt som leiesoldater av makedonerkongen begynte de å kreve inn skatt fra de greske bystatene langs kysten, men ble til slutt underkuet av syrerkongen Antiochos, blant annet ved bruk av elefanter.

Ved kysten av Frygia, en annen av statene i Lilleasia, ble det i år 281 f.vt. grunnlagt et nytt kongerike, Pergamon. De kom overens med kelterne at de kunne slå seg ned i de indre deler av Frygia dersom de holdt fred. Dette landet ble senere kjent som Galatia, og underlagt kelterne. Men de fortsatte herjingene sine langs Lilleasias kyst, frem til de ble kuet av den sterke kongen Attalos av Pergamon. Etter hvert tilpasset de seg og drev sitt tradisjonelle jordbruk i mange hundre år. Språket i landet var keltisk til 600-tallet e.vt.

0 views0 comments