Den store floden II

De første bøndene i Europa søkte ut områder i sørøst med naturvilkår som lignet Levantens. Etter 1000 år førte folkeøkning til sterkere konkurranse og folk søkte til boplasser som var lettere å forsvare. I begynnelsen av 4000 f.vt., spredte jordbruket seg til områdene langs de sentraleuropeiske elvene, i første omgang Donau. Folk fra sørøst smeltet sammen med de lokale befolkningene. Varierende lokal overbefolkning og utflytting av mindre grupper til nye områder var sannsynligvis grunntrekket i jordbrukets spredning gjennom Sørøst Europa omkring 5000 f.vt.

Langs vest og nordkysten av Svartehavet fører flere store elver, som Donau, Dniester, Bug, Dnieper og Don, gjennom brede daler dypt inn i Europa og Russlands stepper mot de rike løssjorder, som ble skapt av vindene under istiden. Det er sannsynlig at den store flodens flyktninger fulgte disse elvene på deres flukt bort fra Svartehavet.

Starcevo-koros-cris kulturen oppsto i det nordlige Balkan, men utviklet seg ikke utenfor middelhavsklimasonen, som inkluderer de sørlige og østlige delene av dagens Ungarn, hvor Karpatene danner den nordøstlige grensen. Den dekte det meste av Romania, Serbia og Bosnia, og strakk seg sørover til det sentrale Hellas. Jordbruket ble introdusert fra Hellas og Anatolia omkring 6.500 f.vt.

Befolkningen i starcevo-koros-cris kulturen besto av trako-frygernes eller illyrernes forløpere, noe også befolkningen i den etterfølgende neolittiske vinca kulturen, som så dagens lys omkring 5.300 f.vt., gjorde. Dette var et folk av indoeuropeisk talende bønder, som trolig fulgte Donau-dalen under deres flukt fra oversvømmelsen. Spor etter dette folket dukket opp i Bulgaria 150 år etter floden og spor etter en litt yngre kulturen er frilagt ved Jernporten, en innsnevring av Donau-dalen, hvor elven passerer mellom Karpatene og Balkanfjellene, på Donaus østbredde litt sør for Beograd. Ikke langt fra vincaernes boplass lå Lepenski Vir, hvor det bodde et mesolitisk folk i flere århundre, men som forlot boplassen omkring tidspunktet for oversvømmelsen av Svartehavet.

Den prehistoriske opprinnelsen til trakerne er ennå uklar, men graver kan bli funnet så langt tilbake som 3000 f.vt., da den proto-trakiske kulturen begynte å forme seg. Disse utviklet seg fra en blanding av urbefolkningstyper og indoeuropeere fra tiden under den proto-indoeuropeiske ekspansjonen i tidlig bronsealder da de sistnevnte omkring 1.500 f.vt., erobret urbefolkningen.

Trakerne er et satemfolk på linje med iranere, slavere og baltere. Det er likheter med gamle iranske folk som skytere, simmerere og sarmatere. De kan ha utgjort en del av en større trako-pelaskisk gruppe, ettersom det er paralleller mellom disse og minoerne, mykenerne, grekerne, illyrerne og frygerne. Armensk, som man regner som forløperen til gresk, er et satemspråk og minner sterkt om trako-frygisk. Armensk stammer fra illyrisk.

Formasjonen av den trakiske stammeføderasjonen skjer forut for dannelsen av de andre europeiske samfunnene, slik som romanerne, kelterne, germanerne, slaverne og skandinaverne. På tross av at man regner med at stammeføderasjonen ble dannet mellom 3.000-2.000 f.vt., levde deres stamforeldre på Balkan så langt tilbake som til steinalderen. På 1200 f.vt. reiste de ikke kun ut for å bosette seg på øyene I Middelhavet foruten også sørøstover inn over Lilleasia.

Tradisjonelt har man antatt at sumererne hadde påvirket vinca kulturen ettersom det eksisterer sterke paraleller mellom dem. Vinca kulturen, eller Tartaria, hadde blitt antatt å være fra en tid mellom 2900-2600 f.vt., mens Ur i Sumer er fra 3.500 f.vt. Det ble antatt at sumererne hadde blitt dratt til regionen på grunn av gullforekomster i Transylvania regionen, noe som hadde resultert i disse utskuddskulturene. Men nå tyder alt på at vinca kulturen og Tartaria er fra 4.000 f.vt., noe som betyr at vinca kulturen er elder enn Sumer, hvis ikke Sumer var et millennium elder enn det som blir antatt. Vinca symbolene på Balkan, også kjent som gammel europeisk skrift, stammer fra 6.000-4.000 f.vt., men blir antatt å være en slags protoskrift.

Både Samarra i Russland og i det nordlige Mesopotamia, det ene med utgangspunkt i indoeuropeisk språk, det andre i det kaukasiske sumeriske språket, er fra omkring 5.000 f.vt. Samtidig har man Shulaveri-Shomu kulturen i Transkaukasus regionen, i det armenske høylandet, fra 6000-5000 f.vt. Denne har, som vinca kulturen og Sumer sin bakgrunn i de vestasiatiske neolitiske Hassuna og Halaf kulturene. Det ser med andre ord ut som om det har eksistert samtidige høykulturer rundt om Svartehavet som kanskje sto i kontakt med hverandre og påvirket hverandre.

La Hoguette kulturen, også kalt Limburg kulturen, oppsto i nordøstlige Frankrike og sørvestlige Tyskland omkring 5.500 f.vt. Dette var en innfødt mesolitisk kultur med viktige neolitiske trekk, som hadde blitt importert fra Cardial/Impressed Pottery kulturene ved Middelhavsområdet. La Hoguette ble etter hvert absorbert av den ekspanderende LBK-kulturen. Samtidig oppsto den neolitiske Karanovo kulturen i det sørlige Bulgaria, Trakia. Dette representerer anatolerne, som krysset over og inn i Anatolia.

Den neolittiske lineær bånd keramikkultur eller LBK-kulturen oppsto fra starcevo-koros-cris kulturen, med sin startfase i nærheten av dagens vestlige Ungarn. Denne spredde landbruket til Sentral Europa, en plutselig begivenhet, som utspant seg over få årtier. I flere steder i Europa har man observert en bratt overgang fra de eldre, senmesolittiske kulturene og LBK-kulturen.

Et annet indoeuropeisk jordbruksfolk skapte LBK-kulturen, som dukket opp i Europa på samme tid som vinca-kulturen. LBK-bøndene bosatte seg i en bue fra elven Dniester tvers over det nordlige Sentral Europa så langt vest på som til lavlandet omkring det nåværende Paris, og fortrengte de opprinnelige mesolitiske jeger-samlerne. Utbredelsen av LBK-kulturen skjedde så raskt at det nesten ikke er noen tidsforskjell på bosettingene i øst og vest. Det er mulig at voldsomme begivenheter med manndrap, som fant sted ved Talheim i det sørvestlige Tyskland og andre steder i Sentral Europa på dette tidspunkt, kan henføres til møtet mellom de opprinnelige senmesolitiske folkene og de nye LBK-bøndene.

LBK-kulturen ble etterfulgt av en rekke regionale kulturer i Sentral, Nord og Øst Europa, som dekker tiden mellom 5.000-2.800 f.vt. Gruppene LBK ga opphav til fortsatte mer eller mindre de generelle karaktertrekkene til LBK. De tidligste av disse i Sentral Europa var hinkelstein kulturen i det vestlige Tyskland, som ble etterfulgt av grossgartach kulturen, strek-ornament keramikk kulturen i Sentral og Øst Tyskland, det vestlige Polen, Bohemia og Moravia, samt i Østerrike, fra hvilken den østerriske-moraviske malte keramikk kultur utviklet seg fra, mens lengyel kulturen utviklet seg i det opprinnelige LBK området i det vestlige Ungarn og nordover. Denne ble etterfulgt av jordanów kulturen i det sørvestlige Polen, Bohemia, Moravia og i Sentral Tyskland. Nært forbundet med LBK var Alföld lineær keramikk kultur, som utviklet seg langs med Tisza elven på de store ungarske slettene og ansporet til tisza kulturen lenger til øst i Ungarn og i det nordvestlige Romania før den utviklet seg til tiszapolgar kulturen. Rössen kulturen oppsto fra grossgartach kulturen i Sentral og Sør Tyskland omkring 4.800 f.vt. Denne utvikler seg videre til bischeim kulturen, som igjen utvikles videre til michelsberg kulturen.

Samtidig med tilsynekomsten av vinca- og LBK-kulturene bosatte danilo-hvar folket seg langs Dalmatias adriaterhavskyst og opp langs mange av de fruktbare dalene, som strakte seg opp i de nærliggende fjellene. Et folk kalt hamangianere, som bosatte seg ved den bulgarske kyst, synes å ha oppstått fra intet. I Haçilar i det vestlige Anatolia ble et festningsverk ødelagt og et nytt bygd ovenpå ruinene av det gamle. Ødeleggelsen fant sted på tidspunktet for floden, og igjen kan de nytilkomne være flyktninger fra Svartehavet, som i desperasjon hadde overfalt Haçilar.

Sredny Stog kulturen i Dniepr og Don regionene i Ukraina utviklet seg omkring 4.500 f.vt. Denne blir av mange oppfattet som å være den opprinnelige indoeuropeiske kulturen, men representerer trolig kun stambefolkningen til balterne og simmererne, ettersom kelterne etter LBK-ekspansjonen allerede befant seg i Sentral Europa, og illyrerne og trako-frygerne var på Balkan, mens indo-iranerne og skyterne var i Sentral Asia.

Kelterne er av noen blitt kalt Europas indianere, og sammenlikningen er kanskje ikke så søkt. Opp gjennom århundrene har de blitt utsatt for hensynsløs undertrykking, forfølging og regelrette politiske folkemord, som for eksempel ved Oliver Cromwells endelige løsning for Irland, og de beryktede utrenskningene i det skotske høylandet.

Det hele startet med Julius Cæsars massakrer av befolkningen i Gallia på 50-tallet f. Kr. Språket deres har inntil nylig vært forbudt ved lov, og under Viktoriatiden ble språket bokstavelig talt banket ut av de keltisktalende barna. Gjennom ulike assimileringstiltak har politikerne forsøkt å utrydde deres kulturelle særegenhet. De ble, som med de amerikanske indianerreservatene, trengt ut til de vestligste utposter i Europa, som Irland, Wales, Cornwall, Bretagne og Galicia.

Alle de nevnte folkeslagene dukket opp i Europa kort tid etter floden og alle synes kulturelt mer avanserte enn de folkesalg som de erstattet. De kom med nye ideer og nye redskaper, og ikke minst med jordbruket. Og handelen kom til å blomstre som aldri før i Europa. Arkeologiske undersøkelser har vist at mange av de etterlatte bostedene langs med Levantens kyster og i hele Mesopotamia ble gjenopptatt i tiden omkring oversvømmelsen, og at det skjedde en massiv innvandring av bønder hertil.

Også langs Rioni-elven i Kaukasus, som er den viktigste elven i det vestlige Georgia og har sitt utspring i Ratjaområdet i Kaukasus og flyter vestover til Svartehavet som den flyter ut i nord for byen Poti, dukkede der på samme tidspunkt bønder som opp fra ingenting. Byen Kutaisi, den tidligere hovedstaden i antikkens Kolchis, ligger ved elven. Aldersbestemmelse av bosteder langs Rioni viser at de er tidssvarende med LBK-kulturen, Haçilars fall, de nye bosettinger i Levanten og Svartehavets oversvømmelse.

I Europa og andre steder dukker det etter hvert opp en rekke spor etter megalitt- eller storsteinkulturen, en avansert jord­brukskultur i yngre steinalder som oppsto langs Atlanterhavskysten fra Spania og nordover. Stonehenge i Sørvest-England og dyssene i Danmark tilhører denne kulturkretsen, som hadde sin nordligste innflyt­else i Norge. Monumentene var av religiøs betydning. Den er et uttrykk for den kosmiske religion som menneske hadde i yngre steinalder. Steder som Newgrange og Maes Howe er mesterverker.

Distribusjonen av megalitkonstruksjoner synes å indikere områder bebodd av pre-indoeuropeiske atlanterhavsbefolkninger. Indoeuropeerne bygde aldri megalitkonstruksjoner, og det synes som om atlanterhavssamfunnet under megalitperioden er det sanne Atlantis. Denne perioden fikk sin slutt omkring 2000 f.vt., på tross av at de siste megalitiske gravene ennå var i bruk i Irland og i andre deler av Vest Europa omkring 1200 f.vt. Slutten på den megalitiske kulturen til atlanterne indikerer begynnelsen på deres adopsjon av den keltiske indoeuropeiske kultur, religion og språk.

Også pyramidene står i en religiøs sammenheng som kretser om himmellegemer, med soldyrkelsen i sentrum. De best kjente pyramidene ligger ved Giza, like utenfor Kairo. Pyramidene ble bygget for Disse ble bygd for Khufu, Khefre og Mykerinos, samt kongene, eller faraoene, for rundt 4000 år siden, fra 2700-1600 f.vt. Faraoen Kheops fikk bygget Kheopspyramiden, som er den største av alle pyramidene i Egypt og som er verdens mest kjente pyramide. Denne regnes blant Verdens syv underverker. De andre to pyramidene på Giza er Menkaurepyramiden og Khefrepyramiden. Gizas tre pyramider har siden de ble reist stimulert menneskers fantasi, og de har blitt omtalt som Josefs Kornkamre og Faraos Fjell. Ved siden av disse 3 pyramidene står Sfinksen.

Også i Mesopotamia, på Kanariøyene og Maldivene har det vært lignende byggverk. I 2006 fant arkeologer i Ukraina en forhistorisk pyramidestruktur som er minst 300 år elder enn de Egyptiske. Steinfundamentet til strukturen, som er et kompleks av templer og offeralter på toppen av en ås, som har sidene formet som trappetrinn som har visse likheter med Aztec og Maya ziggurater i Mesoamerika, ble oppdaget nær byen Luhansk øst i landet.

Man antar at pyramiden ble konstruert for ca. 5000 år siden, i den tidlige bronsealderen, av animister som tilba en solgud. Komplekset har en grunnflate på ca. 2 kvm, noe som tilsvarer størrelsen til Monaco, den er estimert til å være 60 meter høy, og var sannsynligvis i bruk i 2000 år. Oppdagelsen har mottatt blandete reaksjoner fra det akademiske miljø, og påstanden om at det er virkelig er en ekte pyramider som er blitt funnet er omstridt.

Omkring to tusen år før pyramidene begynte et predynastisk egyptisk folk å bygge deres egne megalittstrukturer ved Nabta Playa platået, hvor det i en tid var en stor innsjø i den nubiske ørken, omkring 700 km sør for dagens Kairo og i nærheten av den sudanske grensen. Omkring 5000 f.vt., lagde folkene her verdens tidligste kjente astronomiske innretning, 1000 år eldre enn, men sammenlignbar med Stonehenge. Disse strukturene utgjorde en prehistorisk kallender, som markerte hvor posisjonen hvor morgenstjernen, Sirius, ville ha gått opp ved vårsolverv.

Teorier har gått på om ikke denne kulturen hadde sin rot i Egypt, og spredde seg derfra og ut til alle verdens hjørner. Det er store likheter mellom Middelhavs megalitt strukturer, slik som i Sardinia, Sicilia og Malta, og dem i det nordlige og vestlige Europa. I følge den anatoliske hypotesen var det et pre-indoeuropeisk folk fra Anatolia, som migrerte inn i Europa sammen med spredningen av jordbruket. Nea Nikomedia i Nord Hellas var en videreføring av Catal Huyuk fra omkring 6000 f.vt. Dette var de første spor av utvikling av det europeiske jordbrukssystem. Innføringen av jordbruk førte til lenger levealder for kvinnene, noe som ga en årlig befolkningsvekst på en prosent.

Opprinnelsesstedet for de indoeuropeiske språkene har skiftevis blitt plassert i Nord- eller Sørøst Europa, det sørlige Russland, det sørlige Ural og Anatolia. Ikke minst har man hevdet at det ble brakt til Europa av kurganerne, et krigerisk nomade- og hyrdefolk fra de russiske stepper, så sent som 4.000 f.vt. Men det mest sannsynlige er at urhjemmet for den indoeuropeiske språkfamilien skal plasseres ved Svartehavets bredder, og at utbredelsen av språkene har en sammenheng med flukten fra oversvømmelsen.

Både Vinča- og LBK-kulturene besto av og spredde indoeuropeiske folkeslag. Andre indoeuropeere flyktet inn i hjertet av Eurasia langs Don og langs Volga for å nå de fjerne steppene ved de sørlige Uralfjellene. Indoeuropeerne hadde med andre ord bosatt seg i en stor bue, som strakte seg fra det vestlige Europa og Adriaterhavet over Balkan og Ukraina til det kaspiske hav. Fra denne buen skjøt tokarierne frem mot øst til Tarim bassenget på kanten av det, som kom til å utgjøre den gamle Silkevei. Det språk, som kalles tokarisk, har i dag dødd ut, men ble talt av et folk med europeiske trekk, som hadde bosatt seg i Taklimakan ørkenen i det vestlige Kina. Tarim-bassenget har i fortiden vært fylt opp av en stor sjø.

De hvite semittene, som trolig talte kaukasisk, men som reiste sørover og inn i Arabia hvor de traff på et folk som talte det afrosemittiske semittiske språket som stammer fra det østlige Afrika, Etiopia, og ubaiderne flyktet sørover fra oversvømmelsen til Levanten og Mesopotamia. De krysset bakkene og fjellene mot sør gjennom det østlige Anatolia og langs Rioni mot sør langs den østlige randen av Mesopotamia. Noen av disse, ubaidene, som talte det sumeriske språk, slo seg ned i det som senere ble til Sumer.

Ubaiderne, som på forhånd visste hvordan man overrislet den fruktbare, men tørre jorden, brukte fra starten av en lett plog. Overrisling krevde anleggelse av kanaler, noe som igjen krevde en plan, en sosial organisering for å etablere og vedlikeholde kanalene. Den usedvanlig fruktbare jord, tilstedeværelsen av ubegrensede mengder vann til overrisling og det voksende nettverk av kanaler, som også kunne anvendes til transport, skapte muligheten for en produksjon, som oversteg hjemmemarkedets forbruk vesentlig.

Sumererne hadde utviklet jordbruksteknikker som storskala intensiv kultivering av land, monokultur, organisert irrigasjon og bruk av spesialisert arbeidsstyrke, især langs med elvekanalene ved Shatt al-Arab, fra dets persiske gulf delta til utløpet av Tigris og Eufrat, omkring 5000 f.vt. Temming av dyr lettet på byrden. Sauehyrdene sammen med farmerne slo seg sammen i forsyningen av de sedimentære og semi-nomadiske samfunnene.

0 views0 comments