Den store floden

Geologiske og arkeologiske undersøkelser av egnene omkring Svartehavet har vist, at dette hav har hatt en noe omtumlet tilværelse i fortiden. I de første årtusen etter siste istids avslutning dekket det således et langt mindre areal, enn det som er tilfellet i dag. Svartehavet var den gang en isolert ferskvannssjø uten forbindelse med Middelhavet. Men for 7.500 år siden brøt Middelhavet gjennom Bosporus-stredet, noe som førte til dramatiske begivenheter, hvor Svartehavets bredder i løpet av få år ble oversvømmet, og menneskene, som bodde der, måtte flykte. Det er denne begivenhet som ga opphav til Bibelens beretning om Syndfloden. Det var trolig disse flyktningene som grunnla LBK-kulturen og landbruket på Sentral Europas løssjord.

Også for sumererne hadde denne floden fått stor betydning. Sumerernes myter rommer minner om deres fjerne og ukjente fortid. Beretningen om oversvømmelsen har sin opprinnelse i Sumer. Selv kongelisten herfra remser opp hvilke konger, som hadde regjert før og hvilke som hadde regjert etter oversvømmelsen. På en tavle av kalkstein funnet i Tell al-ubaid nær Ur fantes en innskrift med navnet A-anni-padda, konge av Ur, sønn av Mes-anni-padda, også konge av Ur. Mes-anni-padda opptrer på kongelisten som grunnlegger av det første dynasti etter den store floden.

I Diktet om vismannen, som er en del av Gilgamesh legenden, markerte den store oversvømmelsen slutten på den mytologiske tid og innvarslingen av den historiske tid. Sumererne var av den oppfattelse at syv vismenn dukket opp av havet i de første dagene i form av menneskeskikkelser kledd i fiskehud. Videre anføres det at de syv vismenn bygde Uruks murer og brakte sivilisasjonen til Sumererne, som vil si kunstvanning, jordbruk, anvendelsen av kobber, gull og sølv. Den såkalte Gilgamesh legenden fortalte blant annet myten om den store floden. Tavlene rommet historien om menneskets opprinnelige uskyld, om fristelsen og om syndefallet.

På leirtavlene omtales også Livets tre i Edens hage, som med stor sannsynlighet var Anus, sumerernes himmelgud, den gud, som var hovedansvarlig for skapelsen og den øverste leder av gudenes, hellige lund. I flere tilfeller har arkeologene støtt på avbildninger av Livets tre i Nimruds, oppkalt etter Noas tippoldesønn Nimrod, og Ninives palasser så vel som på de sylindere som ble anvendt til å lave segl på tempeldokumenter. Livets tre ble altid avbildet sammen med en slange.

Den mest slående del av Gilgamesh legenden er beretningen om den store oversvømmelse, som utslettet menneskeheten med unntak av en enkelt, særlig begunstiget familie, som overlevde ved å bygge en ark. Fra denne familie utgikk den nye menneskerase, som befolket verden etter at vannfloden hadde trukket seg tilbake. Utnapishtim var den sumeriske overlevende fra Syndfloden, svarende til Bibelens Noa. Gilgamesh besluttet seg for å dra av sted for å finne Utnapishtim.

På sin vei til Utnapishtim vandret Gilgamesh nordover til Eufrats kilder, hvor det i de samme kildene sår at sumererne kommer fra. Underveis passerte han de fruktbare høyder, som utgjorde den fruktbare halvmåne, og nådde området omkring Van-sjøen i Anatolia, hvor kongedømmet Urartu befant seg. Kongedømmet lå midt i de uveisomme og snedekte Taurus-fjellene. De assyriske skrifter omtaler dette fjellet som Ararat under navnet Urartu. Utnapishtim er sønn av Ubartutu, som muligvis henviser til denne geografiske region

Dernest forteller Utnapishtim om den store oversvømmelse, om hvordan han selv ble advart av guden Ea om å bygge en ark og laste den med frø fra alt levende, fordi det var gudenes hensikt å ødelegge hele menneskeheten ved hjelp av Syndfloden. Utnapishtim fulgte Eas råd, og da oversvømmelsen kom med fryktelig styrke, fløt han og hans familie rundt på arken i dagevis, hvoretter de til sist møtte fast grunn midt i et uendelig hav. Som Noah i Bibelen utsendte Utnapishtim fugler for å søke etter land. Da vannstanden endelig sank, kunne de alle forlate arken.

I følge innskriftene fra Ninive ble beretningen skrevet ned omkring 3000 f.vt. Det kan neppe betviles at Bibelens beretning om Syndfloden er en versjon av samme legende, som med Abrahams stamme ble utført fra Ur i Kaldea til Palestina. Ur var en levende by i siste del av 3.000 f.vt., hvor syndflodsberetningen kan være nedskrevet første gang. I dag anses Gilgamesh legenden for å være det viktigste litterære verk fra Sumer, et mesterverk nedfelt og endret flere ganger over en periode på 2.000 år. Ordene ble holdt i live av fortellere, lenge før de ble nedskrevet med kileskrift. Gilgamesh legenden levde videre på sumerisk, semitisk og indoeuropeisk, hvilket bevitner den enorme popularitet, som den har hatt opp gjennom historien. For sumererne kan Gilgamesh legenden ha hatt samme nasjonale status som Homers verker hadde for grekerne i antikken.

Men det finnes en ennå eldre sumerisk versjon av Syndfloden, som blir kalt Syndfloden. Denne historie er kort, men begynner som de andre med en skapelsesberetning. Ziusudra utfyller her rollen som Utnapishtim og Noa. Disse eldste versjonene av fortellingen, som opptrer i den sumeriske mytologi, beskriver alle en traumatisk begivenhet, som betegner en skillelinje i menneskehetens historie. Det synes med sikkerhet at det har eksistert en oversvømmelse som har delt menneskets historie i to deler, før og etter oversvømmelsen.

Oversvømmelsen av Svartehavet kan ha gitt anledning til myten om Syndfloden. Det var en dramatisk begivenhet, en naturkatastrofe. Gjennombruddet av demningen som skilte Middelhavet fra Svartehavet skjedde i raskt tempo. Kanskje har et jordskjelv, som før som nå hjemsøkte regionen, vært medvirkende til utløsningen av katastrofen. Som følge av isens avsmeltning og temperaturstigningen steg overflatenivået i Middelhavet, og for 7.500 år siden nådde det nær toppen av Bosporus-demningen.

Havvannet nådde et nivå hvor det skylte over Bosporus-demningen og over i Svartehavet 175 meter lengre nede. Etter hvert ble det dannet små kanaler og flodleier, som permanent tilførte havvann til Svartehavet, først forsiktig, men som i løpet av dager utviklet seg til en torden, da de små vannløpene hadde laget tilstrekkelig hull i barrieren. Det ble raskt rivende malstrømmer, som rev alt med seg på sin vei ned i Svartehavet. Til sist var det dannet en kjemperevne, som tillot 50 kubikkmeter vann å passere daglig, nok til for eksempel å dekke Manhattan med 900 m vann pr. dag. Svartehavets overflate begynte å stige 20 cm pr. dag, noe som øyeblikkelig oversvømte de flate floddeltaer og -daler, og vannet bevegde seg oppad i dalene med så mye som 1,5 km pr. dag.

Svartehavet steg i løpet av de første 12 måneder med mer enn 70 m til det nådde underkanten av malstrømmen. Deretter avtok vannets hastighet, men steg ytterligere 35 m det følgende år. Etter to år var stigningen på omkring 110 m, og kystlinjen hadde på dette tidspunkt noen steder kommet opp mot 200 km. Vannet strømmet inn i stredet til den asovske slette, som for lengst hadde blitt forlatt av mennesker. Flere år gikk med til å fylle opp bassenget, inntil det asovske hav hadde blitt gjendannet. Sammen med Svartehavet var det nå på nivå med Middelhavet og dermed verdenshavene. Gradvis ble strømningen gjennom Bosporus endret til det nåværende med en sørlig gående overflatestrøm og en svak nordgående bunnstrøm. I alt blev mer enn 100.000 kvm fruktbar landbruksjord dekket av havvannet. Det hadde tatt kun 33 år å nivellere vannstanden i Svartehavet og Middelhavet, noe som vil si at strømmen hadde vært på 60.000 kubikkmeter pr. sekund, som tilsvarer 20 ganger strømmen i Niagara vannfallet.

En begivenhet av disse dimensjoner, som ville ha tvunget eventuelle bønder, som var bosatte langs Svartehavets bredder til å flykte med alle deres ting så raskt som mulig. Som konsekvens av den enorme stigningen skulle de flykte 400-500 m om dagen for å holde tritt med vannstanden og dobbelt så mye hvis de flyktet opp langs de flate elvedalene. Hele landsbyer ville ha blitt utslettet i løpet av ganske få uker.

I den første avsmeltningsfasen og i begynnelsen av den etterfølgende Yngre Dryas levde natufierne, som førte til jordbrukets gjennombrudd omkring 12.000 f.vt., og flere andre senmesolittiske folkeslag i store deler av Vest Asia, men etter hvert som Yngre Dryas skred frem, og klimaet ble tørrere ble mange av de gamle bosettinger gitt opp, noe som viser seg i de arkeologiske funnene fra eksempelvis Jeriko og Tell Abu Hureyra i Syria.

Kaukaserne, de hvite, har sitt opphav i Nord Afrika og Vest Asia og utgjør den geneologiske hovedsammensetningen i dagens befolkning i Nord Afrika, Vest asia og Europa, samt, siden kun noen få århundrer siden, i Amerika. De har sin bakgrunn i Jerico og er en gammel kultur og språk. Kaukasisk er språket til den fruktbare halvmånes, sigdens, Samarra kulturen, i det som i dag utgjør Kurdistan i det nordlige Irak. Kaldeerne, som senere ble til Ubaid og Sumer, samt hurrierne, dagens armenere og kurdere, hvor av begge taler språk som viser langvarig kontakt med kaukasisk.

Det var i nord, i tråd med den fruktbare halvmåne, i Lilleasia og Anatolia, at de første byene ble grunnlagt. Det var først senere at sumererne vandret sørover og dannet byer og bygde kanaler, noe de hadde med nordfra. De befestet seg og dannet høykulturer i Europa, Nord Afrika og Vest Asia, samt i det nordlige India omkring 10.000 f.vt.

Kaukaserne som vandret sørover inn i Arabia skiftet over til mer nomadisk livsstil og ble til beduiner. I Yemen oppsto en høykultur med forbindelse til Etiopia. Aksum, som kan måle seg med de andre store høykulturene, er en senere representant. Dette er sentrumet for de semittiske språkenes ekspansjon, hvor av det første var akkadisk. Disse dannet etter først å ha underlagt seg Sumer verdens første imperium. Kanaans folk reiser ikke gjennom Arabia, men nordover gjennom Egypt for derfra å komme til Laventen, dagens Palestina.

Kollapset av natufiernes samfunn skjedde over hele Vest Asia. På grunn av tørken måtte menneskene bosette seg ved de tilbakeværende sjø- og elvebredder, som for eksempel Svartehavet. Natufierne nøydes med å høste ville vekster. De dyrket dem ikke.

Jordbruket utviklet seg rundt om på kloden, med systematisk jordbruk først utviklet i Vest Asia i den fruktbare halvmånen, især i det som i dag utgjør Irak og Laventen. Proto-farmere begynte å velge ut og kultivere matplanter med ønskede karakteristikker fra omkring 9.500 f.vt. Småskala jordbruk nådde Egypt omkring 7.000 f.vt. Det indiske subkontinent så farming av hvete og bygg, ikke aller minst i Mehrgarh i Balochistan, fra omkring 7.000 f.vt. Farming ble utført ved Nilens elvekanter omkring 6000 f.vt. Jordbruk ble samtidig utviklet uavhengig i Østen, med ris heller enn hvete som hovedavling. I tillegg disse kildene av karbohydrater kommer utviklingen av høyt organiserte nett fiske i elver, sjøer og havkyster, noe som førte til økning av protein.

Kollektivt var disse nye metodene for jordbruk og fiske påbegynnelsen til det største boomet i befolkningsøkning, et som har fortsatt like til i dag. Nye undersøkelser tyder på at menneskers hang til krig og konflikter har oppstått samtidig med at de begynte å dyrke jorden og slå seg ned i bebyggelser. Nye undersøkelser av omkring 14.500 år gamle skjelettrester at mennesker begynte å føre krig mellom hverandre da de gikk fra å være nomader, jegere og samlere til å være fastboende bønder. Natufierne, som levde i Levanten, var noen av de aller første moderne mennesker, som fikk øynene opp for jordbruk og slo seg ned i bebyggelser, noe som førte til en voldsom opptrapning av konfliktene. På skjeletter fra før jordbrukets fremkomst er det få eksempler på egentlige voldshandlinger, noe som ikke er tilfellet på skjeletter og knokler funnet i Tyskland og Østerrike etter ankomsten av jordbruket for 7.000-8.000 år siden.

En teori går på at det begynte å oppstå uenigheter om hvem som eide jorden, noe som ikke hadde vært et problem tidligere da mennesker var nomader, en annen forklaring kan være at de mennesker som brakte jordbruket til Europa kom i konflikt med de jegersamfunn som allerede var til stede, på en måte den omvendte konflikten som eksisterer i dag mellom nomadiske arabere og den bofaste befolkningen i Afrika, en konflikt som også pågikk mellom de første semittene som ankom Vest Asia og de bofaste sumererne, i Europa, og derfor slo dem i hjel. Det er også den mulighet at innføringen av jordbruket førte til en voldsom stigning i befolkningstilveksten, noe som økte risikoen for konflikter.

På denne tiden og frem til semittenes inntreden sørfra kan man si at det eksisterte en språklig-kulturell fellesskap i hele regionen, et fellesskap som hadde sitt sentrum i armi-subartu i det sentrale Sumer. Derfra kan man slutte at armenere og kurdere er etterkommere av sumererne. Semittene, eller akkaderne, ettersom semittene på lik linje med indoeuropeerne ikke utgjør en egen rase foruten en språkgruppe med blandet etnisk opphav, knuste dette fellesskapet lik Gud veltet Babels tårn. Semittiske språk kom til regionen i stadig flere bølger.

Krig og konflikt er særegne menneskelig egenskaper, men også sjimpansene i Afrika kan samle seg i flokker og gå til krig med det til formål å bekjempe fiender. De kan være utrolig aggressive, og det går voldsomt for seg, når grupper av sjimpanser kommer i konflikt med hverandre. Apene lever i små grupper, som utgjør samfunn på opp til 200 individer. Det kan være kamp mellom de forskjellige gruppene, men de tilhører samme samfunn og kommer derfor ikke i krig med hverandre. Men over for grupper fra andre samfunn kan de være krigeriske. Ofte handler konfliktene om ressurser og territorier. Dette på grunn av at de har organisert seg på en måte, som gjør at det altid er risiko for at det kan oppstå krig.

De kaukasiske folkene utgjør de såkalte kulturfolkene. De spredde seg i alle retninger, ikke aller minst i den fruktbare halvmåne, som vil si nordover og opp mot Lilleasia og Anatolia, hvor de utviklet de første byene, før de vendte sørover mot Persiabukta og Mesopotamia hvor de la grunnlaget for sumererne. De spredde seg ved overlegenhet kulturelt sett.

Etter hvert oppsto de første bystatene med skriftspråk og administrasjon i elvedalene rundt Eufrat og Tigris, og noenlunde parallelt også i andre elvesystemer som Indus og Nilen. Bystatene markerte starten på en byutviklingsprosess som varte til langt inn i vår egen tid og nådde globale proporsjoner. Disse byene hadde både en avansert administrasjon og en velutviklet kultur. De dreiv også tidlig en omfattende handel, noe som er fastslått gjennom funn av både menneskeskapte og naturlige gjenstander fra helt andre himmelstrøk.

De første byene og det første jordbruket dukket opp i menneskets historie noenlunde samtidig. Det var først når stammen ble bofast og nådde en tilstrekkelig størrelse at det ble mulig å drive et omfattende jordbruk. En samling av tusenvis av mennesker krever nødvendigvis en organisert matforsyning. Deretter oppsto hierarkier og klasser.

De første menneskekonstruerte boligene kan ha sett dagens lys for noe slikt som 40.000 år siden, men først for 10.000-15.000 år siden fikk bosettingene et slikt omfang at de kan kalles for byer. Dette later til å ha skjedd i høylandet i Vest Asia, i Anatolia og områdene rundt Eufrat og Tigris. Catal Huyuk i dagens Tyrkia, Irbil i Nord-Irak og Jeriko i Palestina er alle blant de eldste byer vi kjenner. Innbyggerne i Catal Huyuk later til å ha vært fredelige og gudinnedyrkende, noe som har gitt stedet stor interesse for moderne feminister, gudinnetilbedere og andre som ikke anser krig som en nødvendig del av menneskenes eller, for den saks skyld, byenes eksistens.

Det dukker opp en rekke områder i Anatolia med store seremonielle komplekser fra omkring 9.000 f.vt. De tilhørte begynnelsesfasen for jordbruk og husdyrhold, og det folket som ga opphav til de senere europeiske neolitiske kulturene. Det var store sirkulære strukturer ved steder som Nevali Cori og Göbekli Tepe.

Etter avslutningen av Yngre Dryas omkring 9.000 f.vt., da natufierne hadde forsvunnet, ble klimaet igjen varmere og især fuktigere, og menneskene kunne vende tilbake til de forlatte områdene. Det var på dette tidspunkt at de første egentlige jordbrukssamfunnene oppsto i den fruktbare halvmåne. Jordbruket oppsto i Vest Asia og utløste en verdensomspennende revolusjon hvor menneskene smed spyd og køller og ga seg til å pløye markene, høste vekstene og bygge hus og byer.

Omkring 6.000 år siden ble harmonien atter brutt av en kuldeperiode, som denne gang varte i 400 år. Tørken feide igjen over det sørøstlige Europa, det sørlige Russland og Vest Asia. Elver og sjøer i Anatolia og Vest Asia svant inn. Landsbyer ble igjen forlatt, og folk flyttet til de få tilbakeværende våte områdene, ikke minst ble Çatal Hüyük, som var en stor neolitisk bebyggelse i det sentrale Anatolia, forlatt på dette tidspunkt. Svartehavets overflate lå 1.000 m under Çatal Hüyük, noe som gjorde at folk reiste ned langs kystregionen som var beboelig under kuldeperioden, hvorimot det var for kaldt og tørt på den anatoliske høyslette. Bøndene fra Çatal Hüyük flyktet til det varmere klima ved Svartehavet.

Med adgang til ubegrensede mengder ferskvann, rike fiskevann og kystlinjer av fruktbar jord var Svartehavet som en oase midt i det tørre landskapet og tiltrakk mennesker fra hele regionen i nord og sør. Langs de frodige kystene blomstret kulturen, og det skjedde en fri og livlig utveksling av materielle varer, ideer og språk og befolkningen vokste, og bønder og fiskere bodde etter hvert tett omkring ferskvannssjøen, som i perioden 8.200 til 7.800 ble en smeltedigel for oppblandingen av gener og språk, noe som kan være grunnen til at det er så mange likhetspunkter mellom indoeuropeisk, semitisk og det språk som ubaiderne, som ble til sumererne, talte.

0 views0 comments